«Anna Karenina» begynner bra, den er blant de romaner som har en begynnelse en husker i ettertid, i dette tilfellet er det snakk om bare ei enkelt setning: «Alle lykkelige familier likner på hverandre, hver ulykkelige familie er ulykkelig på sin egen måte.» Men er nå dette egentlig sant? Stemmer det at alle lykkelige familier likner på hverandre, og at ulykkelige familier er så spesielle?

Om det stemmer eller ikke er vel egentlig uvesentlig, for poenget er selvsagt at det er kjedelig å lese om en familie der alle er lykkelige, mens ulykke gir spenning i en roman. En finner sjelden en roman om et gjennomført lykkelig kjærlighetsforhold, og eventyrene slutter når helten og heltinna, herr og fru kongelig, har fått hverandre. Men så kommer en da til spørsmålet om det 100% lykkelige forhold, ekteskap eller den saks skyld lykkelige liv egentlig finnes. Finnes det en familie der alle er lykkelige?

Men ei slik setning, der noe settes på spissen med ei motsetning, fungerer i alle fall godt i «Anna Karenina». Setninga framstår som en opplest sannhet. Om det stemmer eller ikke, er egentlig ikke så viktig. Setninga introduserer oss på en kort og konsis måte for hva roman skal handle om: ulykkelige familier og ulykkelige kjærlighetsforhold. Og alle som leser boka, som har opplevd et ulykkelige familieliv (kanskje de fleste?), kan med denne oppleste sannheten i første setning føle seg spesielle – og ikke en slik kjedelig lykkelig person (som likner på alle andre).

Jeg har nok nevnt før at boksalg er farlige saker for meg. For tida har både Bokklubben og Haugen Bok salg, og jeg falt for fristelsen denne gangen også. Jeg er jo glad i bøker, og når det koster 79 eller 49 er det alt for lett å trykke på kjøp-knappen. Da hjelper det ikke alltid at bokhyllene er overfylte fra før, eller at jeg har bøker jeg kan lese fra før.

Så nå har jeg er liten bunke bøker å velge fra, ved siden av bunken med bøker jeg fikk til jul. Det er til og med et par krimbøker (ikke av de nyeste selvsagt) – jeg har bestemt meg for at jeg bør prøve å lese litt mer krim, det som de fleste i dette landet (og sikkert i andre land også) liker å lese.

Det er i grunn ikke så dumt, å ha mye å velge i. Ren og skjær overflod føles det som. Og litt sløsing også (selv om det er salg), det er ikke fritt for at jeg får ørlite dårlig samvittighet. Jeg kunne jo ha lånt bøkene på biblioteket også, og brukt pengene på noe annet, eller spart pengene, Gud forby!

Men en annen liten stemme hvisker meg at jeg ikke trenger å ha dårlig samvittighet for å kjøpe bøker. Det er jo ikke den verste lasten en kan ha. Nå snart bør jeg nok gå gjennom bokhyllene og se hva jeg kan kvitte meg med, kanskje gi/selge til en bruktbutikk eller et antikvariat. Men det er en annen historie.

Akkurat nå har jeg forresten en liten stille stund helt for meg selv, på et tidspunkt da jeg skulle ha vært omgitt av ungeståk, og trolig i farta med husvask og anna hus-arbeid. O lykke! Det er lenge sist, så da kan jeg jo ikke kaste bort tida på å holde vaskemaskinen med selskap. Isteden har jeg funnet fram den nye bunken med bøker. Hm, hva frister nå da? (Det er helt sikkert en helt uforståelig glede for den som har all den fritid hun/han kan ønske seg…)