Category: Litteratur

Melancolia I, 1514

Jeg har nettopp lest på nytt igjen en gammel artikkel jeg har skrevet. Den heter «Melancolia I, 1514», og er skrevet på grunnlag av en mellomfagsoppgave jeg skrev i nordisk litteratur i 1999. Mellomfag er nå 2000-nivå på universitetet, for studiene er jo blitt omorganisert siden den gang. Denne artikkelen ble trykket i studentenes eget tidsskrift Kjellerdypet i 2001 (volum 5), dvs. studentene på Humanistisk fakultet sitt tidsskrift (nå har jo også fakultetet skiftet navn siden den gang).

Men temaet vi hadde på nordisk mellomfag var i alle fall dikt og bilder, eller ekfraser i lyrikken. En kunstverksekfrase eller bare ekfrase er et ord/begrep som brukes om dikt som er skrevet til et bilde eller kunstverk. Som tema for min oppgave valgte jeg å skrive om et dikt av Astrid Hjertenæs Andersen: Melancolia I, 1514, fra diktsamlinga «Rosenbusken». Dette diktet er skrevet til et kobberstikk av den tyske kunsteren Albrecht Dürer. Jeg husker nå at jeg syntes det var spennende å skrive om dette, fordi jeg også kom inn på mange andre tema, og også måtte sette meg inn i kunsthistorie. Men før jeg fant fram det gamle tidsskriftet hadde jeg vel nesten glemt at artikkelen eksisterte, så det var litt rart, og morsomt å lese den på nytt igjen. Jeg syns jo at det ble en ganske bra artikkel, og det er tydelig at jeg har gjort et grundig arbeid med å undersøke forskjellige kilder. Jeg har arbeidet med artikkelen som en ekte filolog (i den gamle betydninga av ordet), jeg har gått til kildene og undersøkt hva andre har sagt om temaet, og vurdert det hele i et historisk perspektiv (men selvfølgelig vil du finne min tolkning av diktet også her). Ofte er det jo slett ikke nødvendig å gå så nøye til verks når en skal tolke dikt, men en vil gjerne basere seg mer på egen leseropplevelse. Dette har selvfølgelig også mye å gjøre med at litteraturforskninga har vært mer vendt mot leseren og leseropplevelsen, enn forfatteren, i svært mange år.

Men jeg fikk i alle fall lyst til å legge ut artikkelen her, regner vel ikke med at det er så mange som har gamle studenttidsskrifter liggende å slenge. Du kan lese artikkelen her:

 Artikkel Melancolia

Den gang Skikkeligheten kom til byen

Den gang skikkeligheten kom til byen
da sprang alle inn med ølflaskene sine
og kom ut igjen med Colaflaskene sine
som var så mye bedre formet for hånden
enda undersøkelsene viser at hver Cola
inneholder så mye mer sukker enn øl
at det tilsvarer minst sytten sukkerbiter, men
Skikkeligheten ser ikke så nøye på sukker, enda
ingen var vant til så mye sukker som efter den gang
da Skikkeligheten kom til byen.

Den gang Skikkeligheten kom til byen
da sprang alle som lå i solen ned fra alle
hengekøyene sine og inn efter alle gressklipperne
sine, skar hodene av alle de stolte gress-stråene
sine – som hadde fått vugge så fritt
i vinden på alle plenene i alle havene
i hele byen, men nå ble hvert et strå så kort
og så hodeløst og så akkurat likt hvert
et annet strå som aldri før den gang
da Skikkeligheten kom til byen.

Den gangen Skikkeligheten kom til byen
da sprang alle hustruene ut fra alle
sengene til alle elskerne sine og hjem
til alle de impotente mennene sine og
skurte og vasket og stelte i alle de renslige
husene sine, bonet alle de blanke gulvene sine
til de ble så glatte og så skikkelige at alle
barna skled og brakk alle armene sine og det
ble så meget mer skrik og jamring i alle hus
enn det var før den gang
da Skikkeligheten kom til byen.

Den gang Skikkeligheten kom til byen
da sprang alle menn om morgenen ut med
alle mappene sine, avsted til alle jobbene
sine og kom alle like presise hjem til alle
middagene sine, tok på seg alle julepresangtøflene
sine og ble så mette i alle velstandsmavene
sine  at de nesten ikke lenger kunne tenke seg
hvordan det var før den gang
da Skikkeligheten kom til byen.

Den gang Skikkeligheten kom til byen
da ble det likt for alle, da la de asfalt
over all grus, da ble alle ujevnheter slettet
ut, da rev de alle gamle hus, da ga de plass til
blokker, bensinstasjoner og varesentra, da handlet
de seg til livslykkekolikk, da bygget
de seg garasjer og skrek: STANDARD – den gang
da Skikkeligheten kom til byen.

Den gang Skikkeligheten kom til byen
da var det ingen som skikkelig visste
at Skikkeligheten skulle bli herre i byen og
ingen som skikkelig visste
hvem skikkeligheten var,
innerst inne,
mer enn før den gang
da Skikkeligheten kom til byen.


Dette er skrevet av onkelen min, Gunnar Bull Gundersen. Og blant annet utgitt i antologien «Glødetråder» i 1979.

Bøker og jord

For et par dager siden var det Bokas dag, og dagen før det Jordas dag. Begge dagene forløp ubemerket for min del. Det så heller ikke ut til at dagene ble mye markert her i nærområdet, men kanskje var det flere arrangementer andre steder. Ellers er jo tematikken for begge dagene strengt tatt noe en kan markere hver dag, uten at det skader.

Continue reading »

123-meme

Jeg er blitt tagget av Ellen og Erik, med følgende meme-oppgave:

Pick up the nearest book.
Open on page 123.
Find the fifth sentence.
Post the next three sentences.
Tag five people, and acknowledge who tagged you.

Den nærmeste boka ligger på stuebordet, og er tilfeldigvis ei bok jeg holder på å lese nå. Boka heter «Fortellinger i utvalg» av Cora Sandel, og på side 123 finner jeg følgende setninger:

«Kronet av vinløv og blomster stormer danserinden omkring, kastende med hodet og rystende manken, rivende blomstene av sig og strøende dem ut for alle vinde, mens hendes lille, korte kjortel av luftdraget klemtes ind mot kroppen, formet sig efter den, utleverte den i en ustanselig skiftende række av flyktige glimt. Og plutselig, som et hvirvlende løv som lægger sig, sank hun til jorden, tilintetgjort, fortæret av sig selv, og blev liggende urørlig.

Nå, det må jeg si, kom det fra Karl Ludvig, da bifaldet braket løs: Det var sandelig godt, tante Tea blev hjemme.»

Continue reading »

Anna Karenina

«Anna Karenina» begynner bra, den er blant de romaner som har en begynnelse en husker i ettertid, i dette tilfellet er det snakk om bare ei enkelt setning: «Alle lykkelige familier likner på hverandre, hver ulykkelige familie er ulykkelig på sin egen måte.» Men er nå dette egentlig sant? Stemmer det at alle lykkelige familier likner på hverandre, og at ulykkelige familier er så spesielle?

Om det stemmer eller ikke er vel egentlig uvesentlig, for poenget er selvsagt at det er kjedelig å lese om en familie der alle er lykkelige, mens ulykke gir spenning i en roman. En finner sjelden en roman om et gjennomført lykkelig kjærlighetsforhold, og eventyrene slutter når helten og heltinna, herr og fru kongelig, har fått hverandre. Men så kommer en da til spørsmålet om det 100% lykkelige forhold, ekteskap eller den saks skyld lykkelige liv egentlig finnes. Finnes det en familie der alle er lykkelige?

Men ei slik setning, der noe settes på spissen med ei motsetning, fungerer i alle fall godt i «Anna Karenina». Setninga framstår som en opplest sannhet. Om det stemmer eller ikke, er egentlig ikke så viktig. Setninga introduserer oss på en kort og konsis måte for hva roman skal handle om: ulykkelige familier og ulykkelige kjærlighetsforhold. Og alle som leser boka, som har opplevd et ulykkelige familieliv (kanskje de fleste?), kan med denne oppleste sannheten i første setning føle seg spesielle – og ikke en slik kjedelig lykkelig person (som likner på alle andre).

Boksalg

Jeg har nok nevnt før at boksalg er farlige saker for meg. For tida har både Bokklubben og Haugen Bok salg, og jeg falt for fristelsen denne gangen også. Jeg er jo glad i bøker, og når det koster 79 eller 49 er det alt for lett å trykke på kjøp-knappen. Da hjelper det ikke alltid at bokhyllene er overfylte fra før, eller at jeg har bøker jeg kan lese fra før.

Så nå har jeg er liten bunke bøker å velge fra, ved siden av bunken med bøker jeg fikk til jul. Det er til og med et par krimbøker (ikke av de nyeste selvsagt) – jeg har bestemt meg for at jeg bør prøve å lese litt mer krim, det som de fleste i dette landet (og sikkert i andre land også) liker å lese.

Det er i grunn ikke så dumt, å ha mye å velge i. Ren og skjær overflod føles det som. Og litt sløsing også (selv om det er salg), det er ikke fritt for at jeg får ørlite dårlig samvittighet. Jeg kunne jo ha lånt bøkene på biblioteket også, og brukt pengene på noe annet, eller spart pengene, Gud forby!

Men en annen liten stemme hvisker meg at jeg ikke trenger å ha dårlig samvittighet for å kjøpe bøker. Det er jo ikke den verste lasten en kan ha. Nå snart bør jeg nok gå gjennom bokhyllene og se hva jeg kan kvitte meg med, kanskje gi/selge til en bruktbutikk eller et antikvariat. Men det er en annen historie.

Akkurat nå har jeg forresten en liten stille stund helt for meg selv, på et tidspunkt da jeg skulle ha vært omgitt av ungeståk, og trolig i farta med husvask og anna hus-arbeid. O lykke! Det er lenge sist, så da kan jeg jo ikke kaste bort tida på å holde vaskemaskinen med selskap. Isteden har jeg funnet fram den nye bunken med bøker. Hm, hva frister nå da? (Det er helt sikkert en helt uforståelig glede for den som har all den fritid hun/han kan ønske seg…)

Noe har jeg lest de siste månedene

Jeg får ikke lest så mye som jeg skulle ønske nå for tiden. Tid tilgjengelig for lesing skal helst ikke brukes på skjønnlitteratur, men faglitteratur. Skjønt jeg sniker meg likevel til å lese litt i meste laget aviser. (Jeg burde kanskje slutte å abonnere, men kommer meg ikke helt til det heller.) Men noen bøker har det blitt de siste par årene, og de siste månedene. Når jeg først leser romaner og noveller så blir jeg også vanligvis raskt ferdig. Det er noe med å komme inn i en bokverden (og det viser seg å være et sted jeg ønsker å være), da klarer jeg ikke så lett å stykke boka opp over dager og uker. Hvis jeg prøver blir boka vanligvis aldri fullført.

En del av bøkene jeg har lest kan jeg også gjerne anbefale andre. Det er ikke nødvendigvis verdens beste bøker, men akkurat det er ikke så lett å finne, hvis en skal sette det perfekte som mål. Det var en periode jeg hadde problemer med å lese bøker uten konstant å analysere og være kritisk. Men de siste årene har jeg, i likhet med når jeg var yngre, heldigvis fått tilbake evnen til å leve meg inn i ei bok. Det betyr ikke at jeg ikke er kritisk, men jeg klarer i alle fall å la være å la eventuelle «feil» ved ei bok ødelegge hele leseopplevelsen.

Jeg har lest ganske mye sf-litteratur (science fiction) de siste månedene, og det har stort sett gått i kvinnelige forfattere. Det er ikke det at jeg ikke kan lese mannlige forfattere, men jeg har lest min andel Asimov og co, og det er litt fint å få noen kvinnelige hovedpersoner å forholde seg til (synes jeg). Når en leser sf har en nok ikke de største forventningene til at alle karakterene skal være like dyptloddende, men hvor mye tid det brukes på å bygge opp karakterer varierer selvsagt mellom ulike forfattere også innen sf-genren. Men i sf handler det mye om å bygge en troverdig verden, og en interessant og engasjerende verden, som ofte vil speile vår egen verden (sjelden i et spesielt positivt lys). Sf, og i alle fall det jeg mener er god sf (tenker nå på bøker), er veldig ofte kritisk til vår egen sivilisasjon (eller deler ved den), og viser fram at det vi ser på som selvfølgelig ikke egentlig er så selvfølgelig.

Noen ganger ser jeg at forfatteren har tenkt feil, eller ikke har hatt tilstrekkelig kunnskap, slik at boka får noen momenter som ikke stemmer helt, slik jeg ser det. En kan også bli kritisk til ting – som er skrevet slik de er skrevet, fordi de er skrevet for 20 år siden. Men det ødelegger sjelden hele boka for meg. Jeg er fullt klar over hvor vanskelig det må være å lage en verden som henger helt sammen på alle punkter. Og jeg tenker da delvis på det teknologiske, men ikke minst på det sosiale. For det er utrolig vanskelig å lage en verden der menneskene forholder seg til hverandre på en annen måte enn de gjør i vår egen (ikke minst derfor vitner sf-romaner ofte om den tida de er skrvet i (i likhet med filmer).

Sheri S. Tepper er en sf-forfatter jeg vil anbefale, og da vil det sikkert være greit å starte med f.eks. «Grass», «Sideshow» eller «The Companions». Dette er ikke hard science fiction, handlingen utspiller seg gjerne på en planet, og fokuset ligger oftest på det sosiale og biologiske, framfor romfartsteknologi.

Dessuten må jeg selvsagt nevne Octavia E. Butler, som dessverre nylig døde, og dermed blir det ingenting av den planlagte oppfølgeren til «Parable of the Sower» og «Parable of the Talents». Men nå har jeg igrunn hele tiden oppfattet disse to bøkene som avsluttet i seg selv, så det er ingen grunn til å la være å lese bøkene av den grunn. Bøkene gir oss en temmelig pessimistisk dystopi om en ikke så veldig fjern amerikansk fremtid fra ei afroamerikansk kvinne (som i tillegg er feminist). Hvis en ikke har lest noe av henne fra før er kanskje «Wild Seed» stedet å starte.

Nancy Kress har skrevet ei svært god sf-bok som heter «Beggars in Spain». Boka har også to oppfølgere, «Beggars and Choosers» og «Beggars Ride». Den andre likte jeg godt, mens den siste kunne jeg godt være foruten. Det hender det blir sånn med trilogier, men det er jo vanskelig å unngå å lese den siste når en først har lest de to første. Jeg hadde nok også litt for høye forventninger. Jeg har også lest en annen serie av henne, som ikke hadde helt standarden til «Beggars in Spain», men den er helt grei å ha lest. Bøkene heter «Probability Moon», «Probability Sun» og «Probability Space». Bøkene har mer fysikk enn mange av de øvrige sf-bøkene jeg har lest i det siste. Men problemet for meg var at hun i bok to og tre begynte å klippe tekststykker fra bok 1 uten å bearbeide dem noe (når noe skulle forklares på nytt). Når forfatteren bruker cut & paste er det en fordel å lese bøkene med lang tids mellomrom, noe jeg dessverre ikke gjorde.

«The Birthday of the World» er ei sf-novellesamling av Ursula le Guin, som er ei av de siste bøkene (skjønnlitterære) som jeg har lest. Mange av novellene her handler om «erotikk» rundt omkring i universet, dvs. akseptable ekteskapsformer og samlivsformer i forskjellige verdener. Passende nok startet jeg på denne boka i badekaret. Spesielt likte jeg den siste novella i samlinga, ei ganske lang novelle som handler om den lange ferden fra jorda til en ny planet, og hva som skjer etterhvert som nye generasjoner vokser opp på skipet.

Det er mulig det er greit å ha lest et par bøker av Ursula Le Guin før, f.eks. «The Left Hand of Darkness» eller «The Dispossessed», men jeg tror ikke det er nødvendig. «The Left Hand of Darkness» er kanskje heller ikke den letteste introduksjonen til Ursula le Guin, selv om det vil være relevant å ha lest den i forhold til den første novella i samlinga. Det store problemet med «The Left Hand of Darkness», i mine øyne, er at den bruker pronomenet han, når alle på planeten er både han og hun (de er vanligvis nøytrale i forhold til kjønn, men kan være enten hun eller han når de skal ha sex og få barn). Jeg mener det ville fungert langt bedre med et «fiktivt» pronomen i boka, men så kom da også boka ut i 1969, og språkdebatten i forhold til kjønn var vel fortsatt i sin spede begynnelse. Boka var sikkert revolusjonerende nok når den kom, og var vel også med på å skape debatt.

Sannsynligvis er det bedre å starte med «The Lathe of Heaven», som er en langt bedre roman, om en vil starte med en roman av le Guin (eller eventuelt fantasyserien Earthsea). I «The Lathe of Heaven» vil jeg nevne at det er mannlig hovedperson, siden de fleste sf-bøkene jeg hittil har omtalt har hatt en kvinnelig hovedperson, eller også kvinnelige og mannlige hovedpersoner.

«Woman on the Edge of Time» av Marge Piercy er hard core feministisk science fiction, men absolutt vel verdt å lese (må jeg legge til for de som måtte bli skeptisk av mitt ordvalg). Boka er også innom tematikken «sinnsykhet» og syke sinnsykehus, siden hovedpersonen er «sinnsyk» i vår verden.

Men jeg leser slett ikke utelukkende sf, og har nok ambisjoner om å lese litt mer samtidslitteratur (her med dobbel betydning) etter hvert. Av ikke-sf vil jeg i denne omgangen anbefale Hanif Kureishi: «The Buddha of Suburbia» og Kazuo Ishiguro: «The remains of the day», den siste handler om en engelsk butler. Begge bøkene foregår i England. Dettte var to bøker jeg hadde fått i en bokpakke sammen med «The Unbearable Lightness of Being» i The English Bookclub for noen år siden. Jeg meldte meg inn for å få velkomstgaver (som vel alltid er grunnen til at man melder seg inn i diverse bokklubber), men etter hvert som man begynte å handle på amazon isteden ble det litt meningsløst å være medlem i en sånn bokklubb, der det ikke var spesielt enkelt å avbestille bøker.

Siden jeg leste bøkene mange år etter at de kom, unngikk jeg den eventuelle hypen som kan ha vært da de kom. For meg var dette så godt som ukjente titler. Grunnen til at det drøyde så lenge før jeg leste dem, er vel først og fremst at jeg generelt sett har mange bøker i hylla som jeg ikke har fått lest ennå. Dessuten hadde jeg jo ikke hørt noe som helst om dem før jeg leste dem. Men da jeg skulle begynne på «The Remains of the Day», som jeg leste først, trodde jeg at boka skulle handle om et ungdomsmiljø i London. Da boka isteden handlet om en butler ble derfor overraskelsen stor. Jeg hadde rett og slett blandet de to, etter å la lest bakpå den ene boka da bøkene kom i posten (sikkert for minst en 7-8 år siden). Det var altså den andre boka som handlet om ungdommer i London (rettere sagt er hovedpersonen en halvt britisk/halvt indisk unggutt som vokser opp på Østkanten).