Jeg får ikke lest så mye som jeg skulle ønske nå for tiden. Tid tilgjengelig for lesing skal helst ikke brukes på skjønnlitteratur, men faglitteratur. Skjønt jeg sniker meg likevel til å lese litt i meste laget aviser. (Jeg burde kanskje slutte å abonnere, men kommer meg ikke helt til det heller.) Men noen bøker har det blitt de siste par årene, og de siste månedene. Når jeg først leser romaner og noveller så blir jeg også vanligvis raskt ferdig. Det er noe med å komme inn i en bokverden (og det viser seg å være et sted jeg ønsker å være), da klarer jeg ikke så lett å stykke boka opp over dager og uker. Hvis jeg prøver blir boka vanligvis aldri fullført.

En del av bøkene jeg har lest kan jeg også gjerne anbefale andre. Det er ikke nødvendigvis verdens beste bøker, men akkurat det er ikke så lett å finne, hvis en skal sette det perfekte som mål. Det var en periode jeg hadde problemer med å lese bøker uten konstant å analysere og være kritisk. Men de siste årene har jeg, i likhet med når jeg var yngre, heldigvis fått tilbake evnen til å leve meg inn i ei bok. Det betyr ikke at jeg ikke er kritisk, men jeg klarer i alle fall å la være å la eventuelle «feil» ved ei bok ødelegge hele leseopplevelsen.

Jeg har lest ganske mye sf-litteratur (science fiction) de siste månedene, og det har stort sett gått i kvinnelige forfattere. Det er ikke det at jeg ikke kan lese mannlige forfattere, men jeg har lest min andel Asimov og co, og det er litt fint å få noen kvinnelige hovedpersoner å forholde seg til (synes jeg). Når en leser sf har en nok ikke de største forventningene til at alle karakterene skal være like dyptloddende, men hvor mye tid det brukes på å bygge opp karakterer varierer selvsagt mellom ulike forfattere også innen sf-genren. Men i sf handler det mye om å bygge en troverdig verden, og en interessant og engasjerende verden, som ofte vil speile vår egen verden (sjelden i et spesielt positivt lys). Sf, og i alle fall det jeg mener er god sf (tenker nå på bøker), er veldig ofte kritisk til vår egen sivilisasjon (eller deler ved den), og viser fram at det vi ser på som selvfølgelig ikke egentlig er så selvfølgelig.

Noen ganger ser jeg at forfatteren har tenkt feil, eller ikke har hatt tilstrekkelig kunnskap, slik at boka får noen momenter som ikke stemmer helt, slik jeg ser det. En kan også bli kritisk til ting – som er skrevet slik de er skrevet, fordi de er skrevet for 20 år siden. Men det ødelegger sjelden hele boka for meg. Jeg er fullt klar over hvor vanskelig det må være å lage en verden som henger helt sammen på alle punkter. Og jeg tenker da delvis på det teknologiske, men ikke minst på det sosiale. For det er utrolig vanskelig å lage en verden der menneskene forholder seg til hverandre på en annen måte enn de gjør i vår egen (ikke minst derfor vitner sf-romaner ofte om den tida de er skrvet i (i likhet med filmer).

Sheri S. Tepper er en sf-forfatter jeg vil anbefale, og da vil det sikkert være greit å starte med f.eks. «Grass», «Sideshow» eller «The Companions». Dette er ikke hard science fiction, handlingen utspiller seg gjerne på en planet, og fokuset ligger oftest på det sosiale og biologiske, framfor romfartsteknologi.

Dessuten må jeg selvsagt nevne Octavia E. Butler, som dessverre nylig døde, og dermed blir det ingenting av den planlagte oppfølgeren til «Parable of the Sower» og «Parable of the Talents». Men nå har jeg igrunn hele tiden oppfattet disse to bøkene som avsluttet i seg selv, så det er ingen grunn til å la være å lese bøkene av den grunn. Bøkene gir oss en temmelig pessimistisk dystopi om en ikke så veldig fjern amerikansk fremtid fra ei afroamerikansk kvinne (som i tillegg er feminist). Hvis en ikke har lest noe av henne fra før er kanskje «Wild Seed» stedet å starte.

Nancy Kress har skrevet ei svært god sf-bok som heter «Beggars in Spain». Boka har også to oppfølgere, «Beggars and Choosers» og «Beggars Ride». Den andre likte jeg godt, mens den siste kunne jeg godt være foruten. Det hender det blir sånn med trilogier, men det er jo vanskelig å unngå å lese den siste når en først har lest de to første. Jeg hadde nok også litt for høye forventninger. Jeg har også lest en annen serie av henne, som ikke hadde helt standarden til «Beggars in Spain», men den er helt grei å ha lest. Bøkene heter «Probability Moon», «Probability Sun» og «Probability Space». Bøkene har mer fysikk enn mange av de øvrige sf-bøkene jeg har lest i det siste. Men problemet for meg var at hun i bok to og tre begynte å klippe tekststykker fra bok 1 uten å bearbeide dem noe (når noe skulle forklares på nytt). Når forfatteren bruker cut & paste er det en fordel å lese bøkene med lang tids mellomrom, noe jeg dessverre ikke gjorde.

«The Birthday of the World» er ei sf-novellesamling av Ursula le Guin, som er ei av de siste bøkene (skjønnlitterære) som jeg har lest. Mange av novellene her handler om «erotikk» rundt omkring i universet, dvs. akseptable ekteskapsformer og samlivsformer i forskjellige verdener. Passende nok startet jeg på denne boka i badekaret. Spesielt likte jeg den siste novella i samlinga, ei ganske lang novelle som handler om den lange ferden fra jorda til en ny planet, og hva som skjer etterhvert som nye generasjoner vokser opp på skipet.

Det er mulig det er greit å ha lest et par bøker av Ursula Le Guin før, f.eks. «The Left Hand of Darkness» eller «The Dispossessed», men jeg tror ikke det er nødvendig. «The Left Hand of Darkness» er kanskje heller ikke den letteste introduksjonen til Ursula le Guin, selv om det vil være relevant å ha lest den i forhold til den første novella i samlinga. Det store problemet med «The Left Hand of Darkness», i mine øyne, er at den bruker pronomenet han, når alle på planeten er både han og hun (de er vanligvis nøytrale i forhold til kjønn, men kan være enten hun eller han når de skal ha sex og få barn). Jeg mener det ville fungert langt bedre med et «fiktivt» pronomen i boka, men så kom da også boka ut i 1969, og språkdebatten i forhold til kjønn var vel fortsatt i sin spede begynnelse. Boka var sikkert revolusjonerende nok når den kom, og var vel også med på å skape debatt.

Sannsynligvis er det bedre å starte med «The Lathe of Heaven», som er en langt bedre roman, om en vil starte med en roman av le Guin (eller eventuelt fantasyserien Earthsea). I «The Lathe of Heaven» vil jeg nevne at det er mannlig hovedperson, siden de fleste sf-bøkene jeg hittil har omtalt har hatt en kvinnelig hovedperson, eller også kvinnelige og mannlige hovedpersoner.

«Woman on the Edge of Time» av Marge Piercy er hard core feministisk science fiction, men absolutt vel verdt å lese (må jeg legge til for de som måtte bli skeptisk av mitt ordvalg). Boka er også innom tematikken «sinnsykhet» og syke sinnsykehus, siden hovedpersonen er «sinnsyk» i vår verden.

Men jeg leser slett ikke utelukkende sf, og har nok ambisjoner om å lese litt mer samtidslitteratur (her med dobbel betydning) etter hvert. Av ikke-sf vil jeg i denne omgangen anbefale Hanif Kureishi: «The Buddha of Suburbia» og Kazuo Ishiguro: «The remains of the day», den siste handler om en engelsk butler. Begge bøkene foregår i England. Dettte var to bøker jeg hadde fått i en bokpakke sammen med «The Unbearable Lightness of Being» i The English Bookclub for noen år siden. Jeg meldte meg inn for å få velkomstgaver (som vel alltid er grunnen til at man melder seg inn i diverse bokklubber), men etter hvert som man begynte å handle på amazon isteden ble det litt meningsløst å være medlem i en sånn bokklubb, der det ikke var spesielt enkelt å avbestille bøker.

Siden jeg leste bøkene mange år etter at de kom, unngikk jeg den eventuelle hypen som kan ha vært da de kom. For meg var dette så godt som ukjente titler. Grunnen til at det drøyde så lenge før jeg leste dem, er vel først og fremst at jeg generelt sett har mange bøker i hylla som jeg ikke har fått lest ennå. Dessuten hadde jeg jo ikke hørt noe som helst om dem før jeg leste dem. Men da jeg skulle begynne på «The Remains of the Day», som jeg leste først, trodde jeg at boka skulle handle om et ungdomsmiljø i London. Da boka isteden handlet om en butler ble derfor overraskelsen stor. Jeg hadde rett og slett blandet de to, etter å la lest bakpå den ene boka da bøkene kom i posten (sikkert for minst en 7-8 år siden). Det var altså den andre boka som handlet om ungdommer i London (rettere sagt er hovedpersonen en halvt britisk/halvt indisk unggutt som vokser opp på Østkanten).