Image 01

Anna Karenina

mars 15th, 2008 by Astrid

«Anna Karenina» begynner bra, den er blant de romaner som har en begynnelse en husker i ettertid, i dette tilfellet er det snakk om bare ei enkelt setning: «Alle lykkelige familier likner på hverandre, hver ulykkelige familie er ulykkelig på sin egen måte.» Men er nå dette egentlig sant? Stemmer det at alle lykkelige familier likner på hverandre, og at ulykkelige familier er så spesielle?

Om det stemmer eller ikke er vel egentlig uvesentlig, for poenget er selvsagt at det er kjedelig å lese om en familie der alle er lykkelige, mens ulykke gir spenning i en roman. En finner sjelden en roman om et gjennomført lykkelig kjærlighetsforhold, og eventyrene slutter når helten og heltinna, herr og fru kongelig, har fått hverandre. Men så kommer en da til spørsmålet om det 100% lykkelige forhold, ekteskap eller den saks skyld lykkelige liv egentlig finnes. Finnes det en familie der alle er lykkelige?

Men ei slik setning, der noe settes på spissen med ei motsetning, fungerer i alle fall godt i «Anna Karenina». Setninga framstår som en opplest sannhet. Om det stemmer eller ikke, er egentlig ikke så viktig. Setninga introduserer oss på en kort og konsis måte for hva roman skal handle om: ulykkelige familier og ulykkelige kjærlighetsforhold. Og alle som leser boka, som har opplevd et ulykkelige familieliv (kanskje de fleste?), kan med denne oppleste sannheten i første setning føle seg spesielle – og ikke en slik kjedelig lykkelig person (som likner på alle andre).

5 Responses to “Anna Karenina”

  1. Lita sier:

    En person eller familie som er lykkelig (dvs ikke-ulykkelig) hele tiden går på prosac! ;o)

  2. Astrid sier:

    Ja, kanskje det … Det er kanskje det nærmeste en kommer «happily ever after»? Det er vel i så fall ikke en lykkelig familie, men «ikke-ulykkelig» som du sier. Hvis de hadde hatt antidepressiva på Tolstoy sin tid, hadde kanskje slutten på Anna Karenina sett annerledes ut?

  3. annli sier:

    Anna Karenina er tilfeldigvis ei av mine yndlingsbøker!På tross av 3-4 sider (eller var det mer…) nærgående beskrivelser av høyonna… :S Kanskje er boka interessant fordi den tar for seg de STORE spørsmålene her i livet? Lykken og u-lykken diskuteres mot de evige spørsmål og det er faktisk ganske viktig. Tolstoy skriver også mye om tro, noe som var ganske viktig for ham, og selvsagt den tida han levde i. Dersom en forfatter hadde gjort noe tilsvarende i dag, hvordan ville det blitt mottatt? Å skrive om tro, tvil, kjærlighet etc er ganske vanskelig å få til på en troverdig måte i vår moderne, gudsforlatte, ironiske,selvutviklende, selvrealiserende tidsalder. Til sist har ikke stakkars Anna K. noe valg i St.Petersburg på 1800-tallet. I dag kunne hun ha fått seg en 2-roms på Grünerløkka og en dobbel cafè au lait på Kaffebrenneriet hver morgen.

  4. Astrid sier:

    Egentlig burde jeg lese boka på nytt, for det begynner å bli noen år siden jeg leste den. Denne boka har æren av å være den eneste romanen jeg har lest i sin helhet på russisk, og det er jeg selvsagt litt stolt over 😉 … (hvis vi da ser bort fra barneboka «Krokodil Gena og vennene hans»).

    Det er selvsagt ikke sikkert slutten hadde vært noe annerledes om det hadde fantes «lykkepiller», viktigere er vel som du sier at denne historien ikke hadde blitt helt den samme om det hadde vært plassert i dagens Norge f.eks. Annas posisjon, som ei kvinne i St. Petersburgs overklasse på 1800-tallet, begrenser hennes muligheter til å finne «lykken» …

    Enig i at seriøse overveielser om de store spørsmålene i livet ikke er så enkelt å skrive i en roman i dag, og ikke minst godta som leser (i en ny roman). Det er vel litt lettere å godta i en gammel roman. Vi må kanskje få postmodernismen ennå litt på avstand før vi godtar en ny «Anna Karenina». Litteraturen blir nødvendigvis påvirket av sin tid, og av litteraturen som har gått forut (og i dag også andre media), og i dag er det jo også langt flere som er forfattere enn det var på Tolstoys tid … En forfatter i dag kan vel neppe skrive som Ibsen gjorde i forordet til hans samlede verker i 1898: «Min vennlige henstillen til læserne er derfor, kort og godt, den at man ikke vil lægge noget stykke foreløpig til side, ikke foreløpig springe noget over, men at man vil tilegne sig værkerne – gjennemlæse og gjennemleve dem – i den samme rækkefølge som den, hvori jeg har digtet dem.» Dette avsnittet illustrerer godt at tidene (og dikterens stilling) har forandret seg, synes jeg. Det skal vel godt gjøres å finne mer en kanskje et titalls mennesker som har lest Ibsens samlede verker, og som har lest dem kronologisk, i dag.

  5. Lita sier:

    Kult at du har lest den på russisk! Mitt mål med å ta russisk på gymnaset var å lese Krig & Fred på russisk. Hehe. Det ble det ikke noe av. Klarte å stave meg gjennom et revolusjonært dikt av Majakovskij, så vidt …

    Nå har jeg ikke lest Anna Karenina i det hele tatt. Det burde jeg kanskje gjøre snart. Det er alt for få av de store spørsmål i mitt moderne liv. Men det slo meg at hvis man forestiller seg en homse eller en person fra den såkalte tredje verden inn i den klassiske litteraturen, blir problemstillingene straks aktuelle igjen!

Leave a Reply