Astrids.net

Når småbarn nekter å spise

onsdag 20. februar 2008, 12:49

Denne uka kan en lese i avisene om at stadig flere foreldre oppsøker hjelp pga. barn som nekter å spise. Jeg leste en notis om dette i lokalavisa, men de fleste aviser har nok bragt NTB-meldinga videre, blant annet kan en finne den hos vg. Her kommer det fram at spisevegringa hos noen skyldes at de er for tidlig født eller har allergier, men at svært mange barn som nekter å spise ikke har noen spesielle medisinske årsaker til det. Det er dessuten registrert at dette er et økende problem (eller eventuelt så har foreldre blitt flinkere til å oppsøke hjelp). Artikkelen sier typisk nok at dette er det forsket lite på, og at det er komplekse årsaker til spisevegring hos småbarn. Men det som slo meg da jeg leste om dette, siden jeg har litt erfaring med å få babyer til å lære å spise, er blant annet dette: Er det så rart at babyer ikke vil spise når maten vi serverer ikke smaker godt? Jeg tenker nå på hvor utbredt det er å gi småbarn pulvergrøt og hermetikk, altså mat på glass, først og fremst fra produsenten Nestlé, det første leveåret.

Mange av grøtene smaker rett og slett ikke godt, og en del av glassmaten lukter kattemat, og smaker muligens det også (uten at jeg helt har sammenligningsgrunnlaget på plass). Og når en endelig har funnet noe som smaker sånn passelig ok, som barnet vil ha, da gir en det hele tida, slik at barnet selvsagt blir lei etter ei stund. Det hadde nok ikke vært så dumt om foreldre alltid smakte på maten før de ga den til ungene, og vurderte om det er noe de selv ville ha spist. Da må en selvsagt ta høyde for at saltinnholdet omtrent er lik null i barnemat, og prøve å trekke fra den faktoren, når en vurderer maten. Men jeg må bare innrømme at jeg noen ganger ikke har klart å smake på middagsmaten på glass jeg har gitt til datteren min, å lukte på den var mer enn nok (det viste seg da også ofte at hun ikke var så ivrig på å spise opp maten).

En annet type mat som er vanlig å gi babyer, ikke minst når ungen skal lære å spise, er banan og kokt og most gulrot. Og når det gjelder både banan og gulrot er det stor forskjell på den økologiske varianten og den som ikke er det. Økologisk banan og gulrot smaker søtt og godt, mens både bananen og gulrota som ikke er økologisk har ofte en bitter bismak. Hva denne bismaken kommer av, om det er rester av sprøytemidler eller bruk av kunstgjødsel eller begge deler, det skal jeg ikke uttale meg om. Men jeg tror at svært mange babyer vil reagere på å få servert dette som den første maten, og økologisk gulrot og banan er heller ikke så veldig mye dyrere. Bananen blir dessuten mye bedre om den er godt moden, og ikke gulgrønn og hard, slik den er når man kjøper den i butikken.

Selv har jeg brukt en god del pulvergrøt og mat på glass, ikke minst til minstejenta, som kom til verden da jeg skulle fullføre studiene mine. Å lage barnemat ble ikke høyest prioritert da, spesielt i eksamensinnspurten de siste månedene. Men selv om det ble en del enkle løsninger, så prøvde jeg samtidig å variere med lage litt mer «ordentlig» mat til henne noen dager. Og jeg merket stor forskjell på matlysten når hun fikk glassmat og når hun fikk noe som var hjemmelaget. Å koke litt grønnsaker i en liten kjele, og mose med en stavmikser (gjerne med stavmikservarianten som har en liten «boks»), krever vanligvis ikke all verden.

Most gulrot (og da helst økologisk) og potet, blanda med litt morsmelk eller ev. morsmelkerstatning (hvis ungen får det) er en klassiker å starte med. Men hvis en har middagsmat som er egnet til småbarn, så går det selvsagt an å mose noe av dette til babyen (f.eks. kjøtt, potet og grønnsaker). Det skader heller ikke å variere maten med litt timian, hvitløk eller annet krydder. Det er bare salt en skal unngå, litt krydder tror jeg ikke unger tar skade av. Og da snakker jeg ikke om grillkrydder eller anna blandingskrydder! (En kan f.eks. koke grønnsaker med litt krydder, jeg mener ikke at en skal krydre maten med tørt krydder etterpå.) Litt salt tåler barna når de blir litt større, men man bør jo være forsiktig med saltinga i det lengste. Spesielt posemat inneholder mye salt, og dessuten tilsetningsstoffer som ikke er særlig bra.

Jeg har også valgt å kjøpe den økologiske produsenten Hipp sine glass og grøter (spesielt havregrøt) en del, fordi jeg selv synes disse smaker bedre. Mange av Nestlé sine grøter inneholder dessuten palmeolje i tillegg til anna olje, og det skal ikke være så sunt å spise mye av. Helt vanlig havregrøt (ikke for tykk) er egentlig bedre enn de fleste babygrøter, men jeg har inntrykk av at den er litt gått i glemmeboka hos mange. Etter 10 mnd. alder kan en koke den med melk og vann, før det må en naturlig nok unngå kumelk.

Mat på glass er selvsagt praktisk, og det finnes jo en del glass som er helt ok. Hipps grønnsakslasagne smaker ganske godt, og Nestlé har også noen glass som går an. Fordelen med mat på glass er at denne barnematen er uten salt og tilsetningstoffer, og at barna dermed ikke får i seg så mye de ikke skal ha i seg. Løsninga er ikke nødvendigvis å slutte helt å kjøpe slike glass, men kanskje å være litt mer kritisk til hva en gir ungene sine, og ikke minst når de skal lære seg å spise …

Nå har jeg selvsagt ingen illusjoner om at selve maten er hele årsaken til problemet med barn som ikke vil spise. Selv om jeg ikke er psykolog kan jeg godt forestille meg at det fort blir en ond sirkel om en først begynner å tvinge barnet til å spise (fordi barnet selvsagt trenger å spise). Jeg er også litt usikker på om det nødvendigvis er en fordel å vente med introduksjon av fast føde til barnet er 6 mnd, i alle fall for alle, som blir anbefalt i dag. Det skal gjøres for å forebygge allergi, men det kan vel i alle fall ikke være nødvendig om en ikke har allergi i familien (og hvor er forskningsresultatene som viser at det hjelper?).

Mine unger har i alle fall vært veldig ivrig på å få smake mat fra ca 4-5 mnd. alder, og når motivasjonen er der, så er det jo mye lettere å få det til. Det er jo også en fordel å ha god tid på seg i starten, at det ikke er noe stress med at de skal begynne å spise alt mulig med en gang. Fordelen med å starte litt tidlig med å begynne å spise, er at en kan bruke ei uke på å venne ungen til en ny smak om en ønsker (kanskje prøve å gi mat en gang per dag), og uten at det er noen hast. Men igjen tror jeg det er viktig at det man serverer faktisk smaker godt! Her er jo også unger litt forskjellig i utvikling, og en bør nok ikke starte tidlig med mat om ungen ikke er interessert.

Det er sannsynligvis også individuelle forskjeller på hvor kresen unger på hva de får servert, noen er sikkert lettere å få til å spise alt mulig enn andre. Min førstemann begynte ikke å spise ordentlig før han begynte å få brødskive i 10 mnd-alderen. Men det kan også ha sammenheng med at han var «prøveklut» på et vis, og at jeg ikke kunne så mye om barnemat. Til gjengjeld var jeg altfor flink til å lage gode grøter, eplemos og tilpasset babymiddag til nr. 2, slik at det tok lang tid før han ville ha brødskive (i ettertid har jeg innsett at jeg nok begynte for seint å lære han å like brødskive). Det er ikke helt enkelt å få dette til, og det er ikke helt enkelt å være foreldre. Egentlig burde alle blivende foreldre få gå på kurs (og nå tenker jeg ikke på svangerskapskurs), for å lære litt om alt en bør kunne noe om for å være foreldre.

8 tilbakemeldinger på “Når småbarn nekter å spise”

  1. Elf sier:

    Håkon nektet å spise babymat, uansett hvor mye vi prøvde. Han gikk, seriøst, rett fra pupp til grandis. Og vi har aldri hatt noe problemer med å få ham til å spise, tvert i mot, egentlig 🙂

  2. Lasse G. Dahl sier:

    Godt innlegg, Astrid!

    Her er det mye jeg er enig i. Jeg har også litt morsomme erfaringer fra dette. Da vi fikk vår første sønn, hadde jeg ganske god tid og mange idéer. Han har kanskje spist et glass eller to med ferdigmat i sitt liv, det øvrige laga jeg selv fra grunnen av.

    I begynnelsen gikk det på grønnsaksmos, etter hvert ble det moste grønnsaker kokt i kjøttkraft og så innførte jeg kjøtt i småbiter og lot maten bli gradvis mer «klumpete». Favoritten hans var kylling med eple og selleri i karrysaus, tror jeg. Men han fikk sjelden samme mat to dager på rad, jeg lagde noen porsjoner og frøs ned, slik at vi alltid hadde noen valg i fryseren.

    Når vi fikk vårt andre barn, hadde vi det mer travelt begge to, og han fikk mye glassmat i begynnelsen, og vi prøvde å styre unna Nestlè. Men han gikk også temmelig fort over til «vanlig» mat.

    Det vi ser av forskjell på dem i dag, er at den eldste er minst kresen, men likevel mest selektiv. Han smaker på alt han får, og kan finne på å si slikt som «det var passe med hvitløk i spaghettisausen, pappa, men det kunne vært litt mer chili» eller «kan jeg få den siste broccolien?», noe som jeg ikke har hørt fra så mange andre førsteklassinger. Men han kan også finne på å spise kun en halv grillpølse, hvis de ikke var fra den produsenten han foretrekker.

    Den yngste har en masse greier han ikke vil smake på. Serverer vi taco må jeg koke ris – så spiser han ris og (litt) kjøttdeig. Men det han spiser, spiser han masse av¹! Jeg har mer enn en gang blitt sjokkert, som når han hiver innpå en 200-grams biff og ber om mer mat etterpå².

    Men noe vegring mot mat har jeg ikke merket på noen av dem. Jeg vet ikke om det er flaks eller på grunn av at vi har gjort noe riktig, men vi har i alle fall en klar policy på at vi ikke skal true i ungene mat. Dersom de ikke vil spise, så trenger de stort sett ikke det (med noen unntak for å forhandle ned et knekkebrød om morgenen og slikt, da). Og dersom de ikke liker maten, trenger de ikke å fortelle alle om det, det er bare å la den være.

    Og det tror jeg egentlig er et godt utgangspunkt – vi spiser jo alle sammen fordi vi er sultne og fordi det smaker godt. Er ikke minst en av de to faktorene til stede, kan vi jo egentlig godt la være, så heldig som vi har vært med landet vi lever i? For det kommer alltid mer mat!

    ¹ http://www.pondia.com/film/
    ² http://www.lassedahl.com/b/2007-06-biffen

  3. Lita sier:

    Hehe – jeg likte sammenligningen din mellom barnemat og kattemat. De fleste katter foretrekker jo «deliciouss raw fisshesss» fremfor oppmalte dyrekadavre på boks. Og friske råvarer er det som faller best i smak hos store og små mennesker også.

    Forøvrig tror jeg barns matvaner påvirkes veldig av foreldrenes bevisste og ubevisste forhold til mat. Selv var jeg kjempekresen og småspist, et produkt av en mor på evig slankekur som ikke eide matglede. Bra at ungeflokken din vokser opp med god mat! ;o)

  4. annli sier:

    Jeg har ingen erfaring med å få barn til å spise, men jeg har jo selv vært barn engang! Jeg vokste delvis opp på landet hos min mormor. Der var det skikkelig tradisjonskost, mat laget fra grunnen av, alt fra hjemmebakte brød, og kaker til ettermiddagskaffen hver søndag, til hjemmelagede fiskekaker og kjøttkaker. Dette innebærer at jeg kan minnes å ha spist slike ting som blodpølse og blodpannekaker. De av naboene våre som var bønder tilbød nemlig mormor blodet fra de nysklaktede dyrene. Egentlig skrekkelig barbarisk når jeg tenker på det i dag (jeg tåler ikke å se blod!) og neppe noe å anbefale for dine barns matlyst… 🙂

  5. Stian Andreassen sier:

    Produkter som blodpølse har vel utspring i en tid da ressursene var begrenset, og man var nødt til å bruke det meste som var spiselig (og nå bruker jeg uttrykket «spiselig» løst her) fra dyrene man slaktet for å ha nok mat året gjennom. Men at man i dag serverer slik «mat» på norske middagsbord er i beste fall unødvendig, og i verste fall barbarisk.

    Hvordan gi ditt barn et skrekkforhold til mat? Server det blodpølse!

  6. Ellen sier:

    Nabogutten på 15 år elsker blodpølse! Han har vært innom her et par ganger for å låne sirup, når de på hjemmefronten har sluppet opp for det 🙂

    Jeg har et ganske avslappet forhold til blodpølse. Fiskelever, torsketunge og kylling derimot … *yuk*

  7. Astrid sier:

    Elf: Nei, mye av det som går under betegnelsen barnemat frister ikke så mye når man er voksen, så da er det ikke til å undres over at unger protesterer. Heldigvis ordner det seg for de fleste når de får ordentlig mat… Hedda ble også tidlig glad i pizza, både hjemmelaget og grandis. 🙂

    Lasse: Det er et artig videoklipp av Magne! Tydeligvis en som koser seg med maten. 🙂 Jeg er enig i at tvang utvilsomt er noe av det som ødelegger matlysta mest. Og så er det vel en del unger som finner ut at dette er et område de kan bestemme på, og få mye oppmerksomhet ved å protestere. Hva barn liker og ikke liker er også noe som kan endre seg, og 3-åringen vår (snart 4) har en god del ting han mener han ikke liker, selv om han kanskje har likt det før. Eldstemann er jevnt over flink til å spise det meste av middag, selv om han ikke liker alt, og som regel utsetter å spise brokkolien til sist. Hedda er for tida den som spiser det aller meste hun får servert, og jeg mener jeg har lest et sted at det nettopp er mellom ca 1-1,5 år (husker ikke nøyaktig tall) at unger er mest åpen for å smake nye smaker. Altså en alder en kan glede seg over, og passe på og introdusere mange smaker. Men guacomole liker minstejenta ikke, og det var noe Thomas elsket å få da han var liten…

    Lita: Jeg har jo hatt katt i oppveksten, og jeg husker godt at det var enkelte typer kattemat de knapt ville lukte på. Whiskas valgte de gjerne foran mange andre typer (som det het i reklamen), men det beste var jo selvsagt fisk. Jeg brukte ofte å åpne en boks tunfisk hvis jeg skulle skjemme de litt bort, under påskudd av at jeg skulle ha tunfisk selv (men de fikk mest). Men selvfølgelig tror jeg ikke at innholdet i barnemat og kattemat er identisk, råvarene er nok jevnt over av langt høyere kvalitet i barnemat. Men det er likevel noe med å stadig få servert hermetisert mat. Her i huset har vi middag hver dag, men det må jo innrømmes at det forekommer noen enkle løsninger enkelte dager også (av typen ferdigpizza og pølser).

    annli: Hørtes ut som en bra start mht. mat! 🙂 Idealet må jo være å lage det meste selv, men de færreste tar seg tid til sånt i dag. Og de færreste vet vel hvordan man lager ting fra grunnen. Det hender jeg lager kjøttkaker selv, men det blir oftere ferdiglaget dessverre. Heldigvis har en lokale produsenter her som lager veldig gode fiskekaker bl.a., Tromsdalen fisk er en av dem. Jeg kjøper heller det enn den litt billigere coop-varianten.

    Jeg har forresten smakt blodpannekake, og det var faktisk veldig godt! 😀 Men jeg smakte det riktignok i voksen alder, og det høres jo ikke så godt ut da … Jeg har heller ikke fått meg til å lage det selv. 😉

  8. Astrid sier:

    Ellen: Kylling er veldig populært blant ungene her i huset, så vi har det en del. Men jeg prøver å ikke tenke for mye på hvordan kyllingene har blitt «produsert», dvs. forholdene de har levd under. Lurer litt på når de vil begynne å selge «frittgående kyllinger» og kanskje til og med økologiske kyllinger, men det er klart at prisen vil i så fall mangedobles. Tror uansett jeg ville vært villig til å betale mer hvis det var mulig å finne i butikkene…

Legg igjen en kommentar

XHTML: Du kan bruke disse taggene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>


Astrids.net kjører på WordPress 4.9 • Tema: «Poetic Autumn 1.0» av Stian Andreassen
Artikler (RSS) og Kommentarer (RSS).