Vinterepler

Norske epler er min favorittfrukt. De er noe helt spesielt og gjør høsten til ei fin tid. I år har jeg fått summer red, gravenstein m/fl. helt fra september til nyttår. Jeg kan ikke huske de har brukt å ha eplene i butikkene i juletida, så det må ha vært en god eplehøst i fjor. Hedda har nok fått mye godt i puppen de første 3 månedene av sitt liv.

På nyåret var det nedtur å gå over til italienske masseproduserte blasse, glaserte og dvaske epler, for å si det med få ord. Disse eplene smaker ingenting, eller egentlig verre enn ingenting, de smaker plast. Så kan man jo filosofere litt over hvorfor man egentlig er villig til å betale for og spise slike liksom-epler. Joda, de ser ut som epler, de ser faktisk flotte og røde ut, nærmest perfekte. Men når de ingenting smaker, er de ikke brukbare til annet enn pynt. Og helseeffekten ved epler som trolig er sprøytet og dessuten dyrket fram på rekordtid med gjødsling kan man jo spekulere i. Ikke uventet gikk også etterspørselen etter epler kraftig ned her i huset, både fra meg og Thomas, som nok er de som er oftest i fruktfatet. Isteden gikk etterspørselen etter annen frukt opp.

Heldigvis oppdaget jeg en dag i forrige uke at prix-butikken, i tillegg til de italienske, også selger polske epler, solgt i større poser. Disse eplene var slett ikke perfekte i skallet, men når de faktisk smaker eple, er det ikke det perfekte utseendet som teller mest. At eplene har fått et par bulker og har et par brune flekker er faktisk kvlitetsmerker. Det viser at de ikke er gasset i hjel, de er ikke lakkerte glassepler laget for å holde lengst mulig på et fruktfat.

Oppsummering av det gamle

Dette er noen viktige hendelser i året som gikk (slik jeg husker det):

  • Thomas har lært å prate – og krangle! Han har blitt barnehagegutt på fulltid.
  • Martin har blitt en stor og fornuftig gutt, og har mistet 2 melketenner til (så nå har han tilsammen mistet 6). Han har blitt Harry Potter-fan.
  • Jeg har fått ei datter!!!
  • Jeg er ikke kommet nærmere et fullført hovedfag/master, men har fortsatt en 50% fast jobb.
  • Vi har pusset opp et rom i leiligheten.
  • Det har blitt sett noen filmer, sett noen serier, lest noen bøker. Men alt for få! Favorittfilmer av de jeg har sett må kanskje være «Closer» og «V for Vendetta» (muligens fordi jeg har glemt de jeg så tidligere på året). Årets serie for min del: «Deadwood». Den beste boka har jeg problemer med å finne fram til, siden jeg har lest så altfor lite. Det har gått mer i aviser og barnebøker (og barnebøker fortjener i grunn en egen gjennomgang). På stående fot må kanskje «The companions» av Sheri S. Tepper bli favoritten.
  • At musikkinteressen har blitt større må vel kunne skrives på plusskontoen.
  • Vi har unngått samlivsbrudd i år også!
  • Miljøproblemene, som vi liker å late som ikke finnes, har endelig truffet nyhetsbildet! Klimaendringer er nå noe som er i ferd med å skje, enten vi liker det eller ei (også i den offentlige bevissthet). Kanskje kan økt fokus også føre til handling? Eller er jeg muligens optimistisk nå?

Godt nytt år!

Ja, så var vi over i det nye! Hedda startet sitt «andre år» med en av sine 4 favorittsysler, nemlig å gjøre i bleien (som man kan si det på fint). Jeg startet det nye året med å skifte bleie … Ellers skal jeg med det nye året starte mitt maratonløp for å fullføre hovedfaget i nordisk (med siste frist for innlevering i mai 2007). Om jeg ikke fullfører løpet i tide blir jeg master istedenfor cand.philol., og det er vel ikke så verst det heller. Nå er det i alle fall tilbake til jobb og studier, til en mer hektisk hverdag – og bleieskift blir det noe mindre tid til. Men jeg slipper nok ikke helt unna, tross gode unnskyldinger. En baby med våt bleie godtar ingen unnskyldninger! Det har jeg i grunn stor forståelse for. Men det er synd at Lånekassen heller ikke godtar gode unnskyldinger, om man ikke har sørget for lange sykemeldinger på forhånd. På et tidspunkt i livet må man tydeligvis bli voksen, og slutte å være student … Det er godt mulig det blir i 2007. Men jeg skal ikke garantere det før året har begynt.

Det ble ei datter!

Den 25. september kl 12.08 kom jenta vår! 50 cm og 4124 gram ble hun målt og veid til. Hedda ville slett ikke vente helt til termin, den 29.09, som mamma hadde planlagt, for nå var det ikke plass til at beina kunne strekke seg noe lenger. Men mammaen var ikke helt klar for fødselen ennå, jeg trodde nemlig helt sikkert jeg måtte vente til noen dager etter termin, slik jeg var vant til. Men det var nok egentlig like greit å slippe å gå og vente så lenge, og slippe å prøve diverse kjerringråd for å få fødselen i gang. Blant annet å spise sterk mat, guacomole med masse chili og hvitløk, ble prøvd sist.

For to uker siden kom vi hjem fra sykehuset, og det ble snart tydelig at Hedda følte seg hjemme her. Hun har jo tross alt allerede bodd her i 9 måneder, og er vant med alle lyder i huset. Selv om det er masse bråk, med storebrødre som krangler og skriker, musikk i høytalerne, ei tørketrommel som piper – så sover hun som en stein. Eller som en bjørn i desember, som pappaen så treffende har uttalt.

Jeg har ikke fått skrevet her før nå, for jeg har hatt litt søvn å ta igjen på formiddagene, og det det har vært krevende med en temmelig sjalu storebror Thomas. Det er ikke bare å venne seg til å være storebror når en er to og et halvt, og helst vil fortsette å være minst litt lenger. Men med den største storebroren går det greit, han har vært igjennom dette før, og er flink til å finne på ting å gjøre på egenhånd.

Pappaen har også skrevet om veslepia.

Hva blir det denne gangen?

Hvorfor er vi så opptatt av kjønn? Et nesten obligatorisk sprørsmål når en er gravid er: «Vet du hva det blir?» eller «Hva ønsker du deg, gutt eller jente?» Og det er umulig å ikke gå og lure på hvilket kjønn det blir, spesielt når en har valgt å ikke få vite noe på ultralyden.

Det er unektelig mer spennende å ikke vite, men også litt påfallende at denne ene tingen skal være så viktig. Det finnes en rekke tegn en kan se etter, for å få vite kjønnet (som stammer fra tiden før ultralyden). Er magen bred eller er den spiss? Noen mener visst det ene tyder på jente, mens noen har snudd på det, slik at tegnene betyr det omvendte. Men jeg har aldri hørt om kroppslige tegn på den gravide kroppen som kan fortelle om hårfarge, personlige egenskaper eller temperament hos barnet. Er det ikke vel så viktig hva slags egenskaper barnet arver som hva slags kjønn det har?

Men nå er det jo fortsatt slik at vi antar at en del egenskaper følger kjønnet, og med kjønnet følger en rekke forventninger om oppførsel og egenskaper. Og om det blir gutt eller jente har selvsagt også betydning for hvilket navn en skal velge, og mens en venter må en både tenke ut potensielle jentenavn og guttenavn. Funderinga på navn fører nok også til at en lurer mer på hva slags kjønn det blir.

Heldigvis er det ikke så ille i Norge som i en del land, spesielt i Asia, der det holder på å bli et stort overskudd av gutter, fordi jentefostre velges bort. I Norge har tross alt jenter i prinsippet de samme mulighetene, selv om forventningene på en del områder fortsatt er forskjellig for gutter og jenter.

En fiskehistorie

Avisa Klassekampen bruker å ha en liten notis på sistesida, som gjerne er litt underfundig eller morsom. I dag handlet det om en gullfisk:

«En gullfisk på Museum of Scotland i Edinburgh har gjennomgått plastisk kirurgi etter at flere besøkende ved museet har klaget over at fisken var stygg. Gullfisken fikk fjernet en utvekst ved et av øynene, og ifølge en talskvinne for museet ble operasjonen finansiert ved hjelp av myntene museumsgjestene har kastet i fiskedammen.» Den samme historien fant jeg også hos nrk.

Det er godt vi mennesker bryr oss om dyrene! Og det var jo fint småmyntene kunne komme fisken til nytte.

Kakaomelk

I år fikk Martin et fristende tilbud på skolen: Istedenfor vanlig melk kunne han få kakaomelk (fra før har de fått tilbud om jordbærmelk, men den har ikke Martin vært så begeistret for). Det som var fint var at kakaomelka visstnok ikke skulle inneholde tilsatt sukker heller. Og siden jeg er ei sånn snill mor sa jeg ja, og tenkte at det måtte være fint for Martin, som ikke har vært så flink til å drikke opp melka si på skolen.

Dessverre viser det seg nå at kakaomelka fra Tine både er en dyr og en heller tvilsom affære. Det er ikke dyrt i den forstand at det koster noe mer enn abonnement på vanlig lettmelk. Men for litt over ei uke siden kom Martin hjem med sekken full av kakaomelk, og to bøker hadde da fått sidene klistret sammen. Matteboka klarte seg bra og leseboka var stort sett leselig fortsatt. Men enkelte avsnitt var forsvunnet, slik at løsninga ble å bestille ei ny.

Å vaske sekken var selvsagt en hel jobb i seg selv, og helt forsvant ikke surmelklukta. «Vel, vel, uhell skjer». Og i tørkeskapet tørket sekken til dagen etter, og matteboka fikk nytt trekk. Ny lesebok ble etter noen dager bestilt hos haugenbok, enkelt og greit for meg som er litt plaget med bekkenløsning, og ikke kan traske så mye rundt i byen.

Denne fredagen skjedde imidlertid det samme, heldigvis uten bøker denne gangen. Elevene hadde vært på tur, og fått lov til å ta med seg melka i sekken. Kakaomelka har nemlig kork, men ikke ei spesielt god og tett kork – når pakken havner på hodet. På igjen med å vaske, og nå håper vi bare surmelklukta forsvinner, slik at ikke også ny sekk må kjøpes inn.

Denne gangen var også syndebukken med i sekken, og dessverre klarte jeg ikke å la være å lese innholdsfortegnelsen på pakken. 407 (stabilisator) sto det, og da jeg fant fram «E-nummerboka» håpet jeg inderlig det ikke det skulle være en av verstingene … Men 407, karragenan, er dessverre ikke blant de helt ufarlige. Bøkene advarer mot at unger ikke bør få i seg for mye av det, og de som har magesår bør mest mulig prøve å unngå det. Nå er sikkert ikke mengden av stoffet i kakaomelka særlig stor, men når barnet skal drikke dette hver eneste skoledag, og kanskje i tillegg får det i seg i flere produkter hjemme (bl.a. is!) – kan det i verste fall bli usunt over tid.

At melka ikke inneholdt tilsatt sukker var også en sannhet med modifikasjoner. Den inneholder 0,9% sukker (eller 5,5 gram per 100 gram), en del av det fruktose. Men sukkeret kunne jeg godt ha levd med, om det ikke hadde vært for tilsetninga av E407. En kan ikke tenke på e-stoffer hver gang en spiser, da blir en fort sprø! Men når det er snakk om unger bør Tine kunne tenke litt føre var, og ikke ukritisk tilby det til skoleunger daglig, bare fordi det er lovlig. Dessverre preges den norske offentligheten av alt for lite oppmerksomhet rundt dette temaet.

Sannsynligheten er stor for at jeg nå må være streng mamma, og si til Martin at han ikke kan få kakaomelk likevel. Det blir nok ikke så morsomt, tenker jeg. Jeg har også planer om å skrive et kritisk brev til Tine, og dessuten gjøre skolen oppmerksom på dette.

Ventetid

baby1.jpg

Sommeren har gått siden jeg skrev noe. Det vil si: så mye sommer hadde vi ikke i juli. Sola ventet til august før den tok seg en tur innom oss bleike nordlendinger. Nå er det september og ventetid. Jeg venter på babyen som skal melde sin ankomst en gang i slutten måneden eller i begynnelsen av oktober. Tidligere i vår skrev jeg om å være gravid. At jeg faktisk helt konkret er gravid for 3. gang nevnte jeg ikke i teksten, så det er muligens ikke alle lesere som vet at jeg venter baby. Men de som har sett meg «live» i det siste har nok lagt merke til en stadig voksende mage.

Nå er det to uker igjen til termin 29. september, og jeg burde strengt tatt være helt klar. Men som vanlig har jeg utsatt mye til siste liten, og har verken alt av babyklær klart eller gjort unna husvasken. Men litt skal man vel ha å gjøre mens man venter, og siden jeg ikke er klar kan det vel også tenkes at babyen venter ennå ei stund før den vil komme ut.

Jeg er i alle fall fornøyd med at vi i sommer fikk pusset opp Martins nye rom, slik at han kunne flytte inn for noen uker siden. Selv om det nye rommet er mindre, har Martin vært storfornøyd, for rommet er nytt og fint (sannsynligvis det fineste i hele leiligheten). Det inneholder også en tv og xbox, noe som selvsagt ikke er uvesentlig for trivselen.

For litt over ei uke siden fikk Thomas overta Martins gamle rom, og overdragelsen skjedde overraskende nok uten store protester på at han skulle sove i ny seng og på eget rom. Det burde kanskje ikke ha overrasket oss, for Thomas er tross alt blitt en stor gutt, og vi hadde snakket om det i lang tid. Han fikk jo dessuten Storebrors fine seng og store rom, et eget rom med masse leker og bøker!

Sprinkelsenga står nå følgelig tom og er klar til den lilles ankomst, på samme sted der den har stått de siste 2,5 åra – og sikkert blir stående i nærmere 2 år til.

Om det fortsatt blir stille på denne sida framover, kan dere nok gå ut fra en av to: Jeg befinner meg i en analog verden, fullt opptatt med å befeste en ny eksistens tilstedeværelse. Eller jeg har intet annet å melde enn babyprat. Hvis jeg derimot på tross av dette finner tid til å skrive noen ord, får jeg be om overbærenhet med at det muligens kan bli en del snakk om babyer og relaterte emner. Noen ganger i livet blir man litt enspora.

Anbefalt spill: Spyro – A Hero’s Tail

spyroaherostail.jpgJeg har ennå ikke kommet så langt at jeg har begynt å spille noe særlig tv- og dataspill selv, selv om det absolutt frister når jeg ser andre i familien spille. Foreløpig har mitt store argument/unnskyldning vært at det finnes så få spill med kvinnelig hovedperson/er (kanskje spesielt til x-box, som vi har). Men det kommer vel snart til å endre seg, ettersom det faktisk er veldig mange jenter og kvinner som spiller. Da må jeg i så fall finne på en ny unnskyldning.

Men selv om jeg ikke spiller selv (foreløpig), prøver jeg å orientere meg litt på hva som finnes av spill, og spesielt av barnespill. Da er det greit at det finnes et utall steder på nettet som har anmeldelser av spillene og gir de ulike spillene poengsum. Spyro – A Hero’s Tail kjøpte jeg til Martin for noen uker siden, siden jeg syntes Lego Star Wars begynte å bli noe brukt opp. Først sjekket jeg at spillet kanskje kunne være noe som passet, men selv om et spill har fått en bra poengsum er det selvsagt ingen garanti for at det faktisk vil falle i smak hos den som skal spille det. Etter først å ha plagdes litt med hvordan spillet fungerte, og ikke helt ville gi slipp på Lego Star Wars, har Martin nå vært hekta på Spyro i flere uker! Spillet har engasjert han såpass mye at han har laget tegninger av alt som kan kjøpes i «butikken» flere ganger, og funnet screenshots fra spillet på internett som han har tegnet av. Han har også begynt å spørre om engelske ord, og det er jo utvilsomt positivt.

spyro.jpg

Spillet har fått aldersgrense 3 år, og det er såpass lite skummelt at jeg kan la Martin spille det mens Thomas på 2 år er i det samme rommet. Det er absolutt en fordel så lenge vi har x-box i stua. Jeg vil tro at spillet kan spilles fra ca 5-6 år, litt avhenging av hvor mye barnet har spilt før. Det som er bøygen er at det snakkes engelsk (dvs. er engelsk tekst noen ganger), og da trengs det hjelp av en voksen. Men prating/tekst forekommer ikke så ofte at en voksen må følge med hele tida.

Jeg tror nok spillet først og fremst passer for barn/ungdom. Men voksne kan helt sikkert ha glede av det også – jeg har i alle fall blitt veldig fristet til å prøve det. (Jeg er nok ikke fullt så opptatt av at jeg ikke får være ei jente når jeg får være en søt liten lilla drage.) Jeg tror dessuten dette kan være et passende spill for meg å begynne å spille, siden jeg ikke har spilt noe særlig før.

Noe har jeg lest de siste månedene

Jeg får ikke lest så mye som jeg skulle ønske nå for tiden. Tid tilgjengelig for lesing skal helst ikke brukes på skjønnlitteratur, men faglitteratur. Skjønt jeg sniker meg likevel til å lese litt i meste laget aviser. (Jeg burde kanskje slutte å abonnere, men kommer meg ikke helt til det heller.) Men noen bøker har det blitt de siste par årene, og de siste månedene. Når jeg først leser romaner og noveller så blir jeg også vanligvis raskt ferdig. Det er noe med å komme inn i en bokverden (og det viser seg å være et sted jeg ønsker å være), da klarer jeg ikke så lett å stykke boka opp over dager og uker. Hvis jeg prøver blir boka vanligvis aldri fullført.

En del av bøkene jeg har lest kan jeg også gjerne anbefale andre. Det er ikke nødvendigvis verdens beste bøker, men akkurat det er ikke så lett å finne, hvis en skal sette det perfekte som mål. Det var en periode jeg hadde problemer med å lese bøker uten konstant å analysere og være kritisk. Men de siste årene har jeg, i likhet med når jeg var yngre, heldigvis fått tilbake evnen til å leve meg inn i ei bok. Det betyr ikke at jeg ikke er kritisk, men jeg klarer i alle fall å la være å la eventuelle «feil» ved ei bok ødelegge hele leseopplevelsen.

Jeg har lest ganske mye sf-litteratur (science fiction) de siste månedene, og det har stort sett gått i kvinnelige forfattere. Det er ikke det at jeg ikke kan lese mannlige forfattere, men jeg har lest min andel Asimov og co, og det er litt fint å få noen kvinnelige hovedpersoner å forholde seg til (synes jeg). Når en leser sf har en nok ikke de største forventningene til at alle karakterene skal være like dyptloddende, men hvor mye tid det brukes på å bygge opp karakterer varierer selvsagt mellom ulike forfattere også innen sf-genren. Men i sf handler det mye om å bygge en troverdig verden, og en interessant og engasjerende verden, som ofte vil speile vår egen verden (sjelden i et spesielt positivt lys). Sf, og i alle fall det jeg mener er god sf (tenker nå på bøker), er veldig ofte kritisk til vår egen sivilisasjon (eller deler ved den), og viser fram at det vi ser på som selvfølgelig ikke egentlig er så selvfølgelig.

Noen ganger ser jeg at forfatteren har tenkt feil, eller ikke har hatt tilstrekkelig kunnskap, slik at boka får noen momenter som ikke stemmer helt, slik jeg ser det. En kan også bli kritisk til ting – som er skrevet slik de er skrevet, fordi de er skrevet for 20 år siden. Men det ødelegger sjelden hele boka for meg. Jeg er fullt klar over hvor vanskelig det må være å lage en verden som henger helt sammen på alle punkter. Og jeg tenker da delvis på det teknologiske, men ikke minst på det sosiale. For det er utrolig vanskelig å lage en verden der menneskene forholder seg til hverandre på en annen måte enn de gjør i vår egen (ikke minst derfor vitner sf-romaner ofte om den tida de er skrvet i (i likhet med filmer).

Sheri S. Tepper er en sf-forfatter jeg vil anbefale, og da vil det sikkert være greit å starte med f.eks. «Grass», «Sideshow» eller «The Companions». Dette er ikke hard science fiction, handlingen utspiller seg gjerne på en planet, og fokuset ligger oftest på det sosiale og biologiske, framfor romfartsteknologi.

Dessuten må jeg selvsagt nevne Octavia E. Butler, som dessverre nylig døde, og dermed blir det ingenting av den planlagte oppfølgeren til «Parable of the Sower» og «Parable of the Talents». Men nå har jeg igrunn hele tiden oppfattet disse to bøkene som avsluttet i seg selv, så det er ingen grunn til å la være å lese bøkene av den grunn. Bøkene gir oss en temmelig pessimistisk dystopi om en ikke så veldig fjern amerikansk fremtid fra ei afroamerikansk kvinne (som i tillegg er feminist). Hvis en ikke har lest noe av henne fra før er kanskje «Wild Seed» stedet å starte.

Nancy Kress har skrevet ei svært god sf-bok som heter «Beggars in Spain». Boka har også to oppfølgere, «Beggars and Choosers» og «Beggars Ride». Den andre likte jeg godt, mens den siste kunne jeg godt være foruten. Det hender det blir sånn med trilogier, men det er jo vanskelig å unngå å lese den siste når en først har lest de to første. Jeg hadde nok også litt for høye forventninger. Jeg har også lest en annen serie av henne, som ikke hadde helt standarden til «Beggars in Spain», men den er helt grei å ha lest. Bøkene heter «Probability Moon», «Probability Sun» og «Probability Space». Bøkene har mer fysikk enn mange av de øvrige sf-bøkene jeg har lest i det siste. Men problemet for meg var at hun i bok to og tre begynte å klippe tekststykker fra bok 1 uten å bearbeide dem noe (når noe skulle forklares på nytt). Når forfatteren bruker cut & paste er det en fordel å lese bøkene med lang tids mellomrom, noe jeg dessverre ikke gjorde.

«The Birthday of the World» er ei sf-novellesamling av Ursula le Guin, som er ei av de siste bøkene (skjønnlitterære) som jeg har lest. Mange av novellene her handler om «erotikk» rundt omkring i universet, dvs. akseptable ekteskapsformer og samlivsformer i forskjellige verdener. Passende nok startet jeg på denne boka i badekaret. Spesielt likte jeg den siste novella i samlinga, ei ganske lang novelle som handler om den lange ferden fra jorda til en ny planet, og hva som skjer etterhvert som nye generasjoner vokser opp på skipet.

Det er mulig det er greit å ha lest et par bøker av Ursula Le Guin før, f.eks. «The Left Hand of Darkness» eller «The Dispossessed», men jeg tror ikke det er nødvendig. «The Left Hand of Darkness» er kanskje heller ikke den letteste introduksjonen til Ursula le Guin, selv om det vil være relevant å ha lest den i forhold til den første novella i samlinga. Det store problemet med «The Left Hand of Darkness», i mine øyne, er at den bruker pronomenet han, når alle på planeten er både han og hun (de er vanligvis nøytrale i forhold til kjønn, men kan være enten hun eller han når de skal ha sex og få barn). Jeg mener det ville fungert langt bedre med et «fiktivt» pronomen i boka, men så kom da også boka ut i 1969, og språkdebatten i forhold til kjønn var vel fortsatt i sin spede begynnelse. Boka var sikkert revolusjonerende nok når den kom, og var vel også med på å skape debatt.

Sannsynligvis er det bedre å starte med «The Lathe of Heaven», som er en langt bedre roman, om en vil starte med en roman av le Guin (eller eventuelt fantasyserien Earthsea). I «The Lathe of Heaven» vil jeg nevne at det er mannlig hovedperson, siden de fleste sf-bøkene jeg hittil har omtalt har hatt en kvinnelig hovedperson, eller også kvinnelige og mannlige hovedpersoner.

«Woman on the Edge of Time» av Marge Piercy er hard core feministisk science fiction, men absolutt vel verdt å lese (må jeg legge til for de som måtte bli skeptisk av mitt ordvalg). Boka er også innom tematikken «sinnsykhet» og syke sinnsykehus, siden hovedpersonen er «sinnsyk» i vår verden.

Men jeg leser slett ikke utelukkende sf, og har nok ambisjoner om å lese litt mer samtidslitteratur (her med dobbel betydning) etter hvert. Av ikke-sf vil jeg i denne omgangen anbefale Hanif Kureishi: «The Buddha of Suburbia» og Kazuo Ishiguro: «The remains of the day», den siste handler om en engelsk butler. Begge bøkene foregår i England. Dettte var to bøker jeg hadde fått i en bokpakke sammen med «The Unbearable Lightness of Being» i The English Bookclub for noen år siden. Jeg meldte meg inn for å få velkomstgaver (som vel alltid er grunnen til at man melder seg inn i diverse bokklubber), men etter hvert som man begynte å handle på amazon isteden ble det litt meningsløst å være medlem i en sånn bokklubb, der det ikke var spesielt enkelt å avbestille bøker.

Siden jeg leste bøkene mange år etter at de kom, unngikk jeg den eventuelle hypen som kan ha vært da de kom. For meg var dette så godt som ukjente titler. Grunnen til at det drøyde så lenge før jeg leste dem, er vel først og fremst at jeg generelt sett har mange bøker i hylla som jeg ikke har fått lest ennå. Dessuten hadde jeg jo ikke hørt noe som helst om dem før jeg leste dem. Men da jeg skulle begynne på «The Remains of the Day», som jeg leste først, trodde jeg at boka skulle handle om et ungdomsmiljø i London. Da boka isteden handlet om en butler ble derfor overraskelsen stor. Jeg hadde rett og slett blandet de to, etter å la lest bakpå den ene boka da bøkene kom i posten (sikkert for minst en 7-8 år siden). Det var altså den andre boka som handlet om ungdommer i London (rettere sagt er hovedpersonen en halvt britisk/halvt indisk unggutt som vokser opp på Østkanten).