Så var juledukene endelig vasket (bortsett fra den ene røde som fortsatt er på stuebordet), men juletreet og julepynten står fortsatt fint. USB-juletreet står og lyser i ulike farger på hylla, en av minstejentas favoritter. Kanskje det blir nedrigging av jula på søndag. Julegardinene får nok henge ei god stund ennå, for de er ikke så veldig julete, bare ensfarget røde med blomstermønster som er vevd inn som en del av strukturen i gardinene. Det er fine vintergardiner også.
Jeg vll gjerne fortelle litt om juletreet vårt. Det vil si juletreet for jula 2007, som vi fortsatt ikke har ryddet bort. Det er et svært fint tre. Skjønt det er ikke så stort og prangende som ei edelgran. Det er ei relativt lita gran, hogget i Troms, og dermed ikke fraktet så langt. Den går helt til taket, men treet er ganske smalt, som passer stua vår bra. I løpet av året har vi nemlig mistet det siste hjørnet vårt i stua, der juletreet tidligere brukte å stå, til en skriveplass og flere bokhyller. Denne skriveplassen brukte først jeg, da jeg skrev på avhandlinga mi, og nå har Stian fått overta den. Det er en fin skriveplass. Men den tapte veggplassen innebærer altså at det er mindre plass til juletre i stua vår.
Continue reading »
Så ble det jul i fjor også, utrolig nok, og det nye året er allerede godt i gang. Jeg har ingen store nyttårsforsetter på blokka i år. Fjoråret var det store året for nyttårsfortsetter, det vil si at jeg hadde Et stort nyttårsforsett i fjor: Jeg skulle gjøre meg ferdig med hovedfaget mitt og studiene. Og som jeg har skrevet om tidligere, klarte jeg også å bli ferdig med pomp og prakt, uten at jeg helt skjønte hvordan. Dette året vil jeg ikke ha et tilsvarende ambisiøst mål. Det betyr ikke at det ikke er rom for forbedring, men nå trenger jeg først å fremst å få litt mer overskudd etter et ganske slitsomt år 2007. Jeg velger derfor å ikke ha så store ambisjoner eller planer for det kommende året.
Men akkurat det at jeg regnet meg ferdig med studiene i fjor var nok i tidligste laget. I høst har jeg tatt noen vikartimer som lærer, og funnet ut at jeg får betalt som ufaglært lærer så lenge jeg ikke har tatt den pedagogiske utdanninga. Det er jo litt irriterende etter en tidsalder på universitetet (spesielt når jeg underviser i norsk). Så med tid og stunder må jeg få tatt denne utdanninga, som i utgangspunktet er ettårig. Men jeg håper jeg kan få tatt den over lengre tid, og jobbe ved siden av. Om jeg får begynt på den praktiske pedagogiske utdanninga i år har jeg foreløpig ingen formening, men det er jo ikke helt utenkelig.
Jeg er i en slags mellomposisjon nå, hvor det er litt usikkert hva jeg vil jobbe med framover. Siden jeg bare har 50% stilling, kommer jeg nok til å søke meg mer jobb etter hvert. Men samtidig frister det også å være litt mer hjemme med ungene, istedenfor å ha full jobb.
Og selv om jeg ikke har de store nyttårsforsettene i år, så har jeg selvsagt et par mindre og mer svevende, og forsåvidt stadig pågående ønsker: Jeg vil prøve å ha bedre tid til barna mine (jf. det jeg skriver i avsnittet over). Jeg vil prøve å komme meg mer på kino og kafé i året som kommer, og jeg vil dessuten drikke mer kaffe i året som kommer. Altså de to b-ene og de 3 k-ene (allitterasjon må det være). Det får holde med gode ønsker for denne gangen. Bortsett fra ett:
Jeg ønsker alle mine lesere et nytt og bedre år 2008! Godt nytt år! Med eller uten forsetter.
Nå har jeg vært og kjøpt to store esker med lego til guttene. Brio-butikken hadde heldigvis en veldig stor pose! I dag turte jeg ikke vente lenger med å dra til byen og handle, for star wars-lego blir ofte utsolgt før jul. Og star wars-legoen fant jeg heller ikke på Brio-butikken Stor og liten, men på Tromsø bruktbokhandel, som har et noe misvisende navn.
Der selger de tegneserier, fantasy og sf-bøker, lego og playmo, i tillegg til brukte bøker og tegneserier. På denne butikken er de så lure at de tar inn så mye star wars lego de kan få fatt på når de handler, slik at de fortsatt har igjen legoesker med Luke Skywalker, prinsesse Leia og stormtroopere, når lekebutikkene i byen forlengst er utsolgt. Det er praktisk når man har en gutt på 9 år som bruker mesteparten av fritida på å leke med og bygge lego for tida, og som har laget egne miniatyrer av de fleste romskipene i star wars-universet.
Under vårt juletre blir det mye lego i år, for lillebroren på 3 år har også ønsket seg smålego i år. Lego og en nisse har han ønsket seg, så han er ikke så kravstor. Sannsynligvis blir det altfor mange gaver til ungene, i år også …
Jeg liker å lese aviser. Vi abonnerer faktisk på tre aviser, to dagsaviser, Nordlys og Klassekampen, og ei ukesavis, Morgenbladet. Men med huset fullt av unger, 3 stykker, har jeg ikke fått så mye tid til å lese aviser i det siste. Det minste barnet roter for fem, minst! Skjønt hun mener vel selv at det er rydding hun bedriver. Så nå har bare avisene hopet seg opp i kurven og på det vesle bordet vårt, kaffebordet, i lange tider. Uten at jeg har fått lest halvparten.
Her om dagen tenkte jeg at jeg skulle rydde opp i disse avisene, og få kastet mesteparten. Jeg la de utover gulvet, og hentet røde poser til papirsøppel. Men da så jeg den ene avisen etter den andre som jeg ikke hadde lest, og tenkte: Disse kan jeg da ikke kaste! Nå er det fortsatt en stor haug med aviser på gulvet, som venter på at jeg skal gjøre noe. Men hva skal jeg gjøre? Skal jeg kaste alle. Skal jeg ta vare på noe? Skal jeg slutte å abonnere? Men hvis jeg tar vare på gamle aviser er spørsmålet: Vil jeg lese de seinere?
Den som hadde hatt en stor kjeller eller et loft! Men det har vi ikke, så da må avisene kastes. Selv om det ofte står interessante artikler i de, som er vel verdt å ta vare på.
Jeg skjønner ennå ikke helt at jeg faktisk leverte hovedoppgaven i vår. Jeg leverte på tross av mye, bl.a. fikk guttene vannkopper i april/mai, jeg var selv syk ei uke på slutten av semesteret, og jeg dro sørover i begravelse til bestemora mi da jeg egentlig skulle levere oppgaven. Mormor bekymret seg for at hun skulle dø ubeleilig da hun døde, at det skulle gå ut over at jeg ikke fikk levert. Tenk at hun tenkte slik, det er egentlig veldig feil, synes jeg. Hun tenkte på andre til det siste.
Men det var vennlige makter som passet på, og ønsket at jeg skulle levere også. Ungene var utrolig nok ikke syke de siste ukene før jeg skulle levere. Sånn sett er det nok en fordel å levere i et vårsemester istedenfor i høstsemesteret hvis en har unger, det er ofte mer forkjølelse på høsten. Men det var vår, og mye fint vær, så det krevde også mindre oppfølging av uteklærne til ungene på skole og i barnehage.
Og vaskemaskinen streiket ikke før jeg leverte oppgaven og var ferdig med muntlig. Det gjorde den derimot bare et par uker seinere … Rett etter at jeg hadde levert gikk også sluket på vaskerommet tett, slik at det nesten ble oversvømmelse på vaskerommet. Det gikk tett i naboleiligheten samtidig, så vi måtte ringe høytrykksvakta og få dem til å komme og spyle ut sand og grus fra rørene. Men det var etter at jeg hadde levert. Det var greit at jeg slapp slike bekymringer midt i skriveinnspurten min, det kunne ha vært nok til å forhindret meg fra å bli ferdig. Det var små tidsmarginer jeg hadde på slutten.
Hovedoppgaven ble i alle fall levert. Og som tidligere nevnt var det med god hjelp fra mange, ikke minst fra den nærmeste familien. Det hjelper på å ha en heiagjeng, og noen som sier at du må levere!
Hovedoppgaven min er nå å finne på nettet, på Universitetsbiblioteket i Tromsø sine nettsider. Tittelen er: «Mellom Blåbjøllbakken og Pompeij – Stadnamn, minne og identiet i Tor Jonssons poesi». Den handler mye om stedsnavna i Tor Jonssons poesi, men jeg skriver også mye generelt om stedsnavn i poesien, siden dette har vært lite skrevet om fra før. Oppgaven inneholder også en del stedsnavnteori. Faktisk er den nokså filosofisk til tider, og jeg skriver bl.a. om hva et stedsnavn egentlig er.
Hedda liker
-å tømme oppvaskmaskinen og klatre opp på den åpne døra, for å sjekke om den tåler det.
-å gå i barnehagen.
-å se storebrødrene sine igjen etter å ha vært i barnehagen.
-å spise pappas pizza og mammas lasagne, og generelt god mat.
-å rane mammas veske, ta ut innholdet på gulvet, spesielt mammas pengepung, som hun tømmer for mynter og kort.
-å høre på musikk når hun skal sove, spesielt Tom Waits.
-å ta klesplagg, f.eks. pappas grønne t-skjorte på hodet, slik at hun blir borte vekk.
-å gå, gå, gå! Selv om hun detter på rompa innimellom.
-å danse til bra musikk med litt fart i.
-å spise mat hun finner på gulvet (nå må du skjerpe deg med husvasken, mamma …)
-å prøve å få tak i mammas datamaskin og bøker som ligger på lillebordet (det som etter planen skulle være et coffee table-bord m/bøker, legg merke til at bord blir sagt to ganger her, en gang på engelsk og en gang på norsk).
-å få tak i cd-er, som hun deretter prøver å åpne og legge på gulvet.
-å stjele bokser eller flasker med brus, freeze eller øl, samme hva!
-å få tak i glass eller kopper, for ikke å snakke om fjernkontroller! (skynde oss å rydde vekk før Hedda gjør det).
-å bla i bøker, for det har hun sett noen gjøre …
For å nevne noe.
I juni ble jeg ferdig med hovedfaget mitt. Jeg ble da blant de siste som tok hovedfag, og ikke mastergrad. Jeg begynte på hovedfaget kort tid før det kom en reform for høyere utdanning med omlegging av gradssystemet (cand.mag. skulle nå hete bachelor, cand.philol. ble til master.) Men siden jeg hadde begynt på hovedfaget i 2002, skulle jeg få fullføre denne graden, forutsatt at jeg leverte innen våren 2007. Hvis jeg ikke hadde levert denne våren, ville jeg fått levere masteroppgave isteden, men måtte da ha tatt noen flere eksamener.
Men jeg leverte oppgaven i juni, så nå er jeg ikke lenger student, ikke lenger studerende, ikke lenger berettiget til studentrabatt på bussen. Jeg er ute av systemet, og har fått tittelen cand-philol.: candidata philologiae.
Jeg trodde vel det skulle bli ei større omveltning å være ferdig. Men jeg vet egentlig ikke om det har gått helt opp for meg ennå … Det er godt å være ferdig, det er det. Og jeg har fått et papir som beviser at jeg er ferdig. Et papir som kan være noe verdt når jeg kanskje etter hvert skal bli jobbsøker. Men det tar nok litt tid å venne seg til å ikke være student lenger. Jeg har tross alt vært student i 10 år! Og jeg så nok for meg at det kunne ta enda lenger tid før jeg leverte inn oppgaven. Det hadde ikke overrasket meg om jeg hadde vært student til jeg var minst 40. Jeg var aldri sikker å at jeg skulle klare å levere innen fristen, til min samboers store frustrasjon. Den endelige fristen ble riktignok utsatt flere ganger på slutten, slik at jeg fikk mer tid enn jeg hadde regna med i utgangspunktet.
Foreløpig er det heller ikke de helt store omveltningene i livet. Jeg har den samme 50% jobben jeg har hatt de siste 5 årene. Jeg er 3-barnsmamma, og det var jeg før jeg ble ferdig også. Men forskjellen er at jeg har en ting mindre å konsentrere meg om. Og det er fint. Jeg slipper å balansere jobb og studier, og jeg slipper å ha dårlig samvittighet hvis jeg ikke jobber med hovedfaget. Jeg kan også lese skjønnlitteratur uten å ha dårlig samvittighet for at jeg ikke leser faglitteratur isteden. Nå i sommer har jeg fått lest mye mer enn jeg har gjort på lenge. Og da snakker jeg altså om skjønnlitteratur, ikke faglitteratur (for det siste leste jeg mye av i årets første 6 måneder). Jeg syntes jeg hadde gjort meg fortjent til å bestille en stor pakke fra amazon etter å ha levert, så da gjorde jeg det. Det var min premie for å bli ferdig.
Men den aller fineste premien jeg fikk for å bli ferdig, var MacBooken jeg fikk fra Stian. Den fikk jeg faktisk litt på forskudd, to uker før jeg leverte, så da måtte jeg jo levere! Og uten den er det ikke sikkert jeg hadde fått levert, for det gikk alt for seint å jobbe på den gamle maskinen min (en iBook fra 2001, som dermed har rukket å bli 6, 5 år!).
Det kostet både slit og penger å få hovedoppgaven ferdig dette halve året. Penger kostet det i form av bokklubbpakker som ikke ble avbestilt, regninger som fikk purregebyr og nesten gikk til inkasso, purregebyr fra folkebiblioteket (universitetsbiblioteket har heldigvis ikke purregebyr) og taxiregninger – fordi jeg ikke rakk bussen jeg skulle ta for å rekke å hente Thomas i barnehagen. Men ikke minst kostet det masse slit. Våkenetter og forsaking av det meste annet for min del. For Stian ble det noen slitsomme måneder, siden han måtte ta seg mye av ungene, lage middag og gjøre husarbeid mens jeg forsvant inn i hovedoppgaven min. Og foreldrene mine stilte opp og passet guttene hver helg i ukesvis, for med guttene hjemme var det nemlig ikke så lett å få gjort noe. Ferdig innen fristen hadde jeg aldri blitt uten at samboeren min, foreldrene mine og andre hadde stilt opp.
Så tusen, tusen takk for all hjelp og støtte!!! Nå er jeg ferdig! Snart skal jeg også få lagt ut oppgaven på internett (på universitetsbibliotekets sine sider), og da skal jeg legge ut ei lenke til oppgaven her. Navnet på avhandlinga mi er «Frå Blåbjøllbakken til Pompeij – Stadnamn, minne og identitet i Tor Jonssons poesi».
Forøvrig bør jeg kanskje forklare hvorfor det har tatt så lang tid å skrive denne bloggposten. Jeg har tross alt vært ferdig med hovedfaget et par måneder nå. Denne posten har jeg da også tenkt på å skrive siden jeg ble ferdig i slutten av juni, og jeg har også påbegynt den et par ganger. Men i flere uker etter at jeg leverte oppgaven var jeg tom for kreativ energi og formuleringsevne, så jeg måtte bare la det ligge. I mellomtida har det også vært en litt anstrengende ferie, med alle 3 ungene hjemme. Vi hadde ikke helt overskudd til å ha ferie etter innspurten i vårsemesteret … Jeg har også hatt mye å ta igjen på flere områder. Bl.a. husvask og rydding, innkjøp av barneklær, betaling av regninger, lesing for ungene og generelt kvalitetstid med ungene, lesing av bøker m.m. Nå som jeg har fått skrevet ferdig denne posten (som har vært proppa som har blokkert for andre posteringer ei stund), er sjansen stor for at det blir oftere oppdateringer her framover …
Vår vesle kjøkkenskriver er blitt 3 år i dag! Gratulerer med dagen, kjære gutten min! 🙂