Archive: januar, 2007

Om å være festbrems eller ta ansvar – et spørsmål om ordvalg

Jeg vet ikke om bråket i Stortinget rundt miljøvernminister Helen Bjørnøy er bra for miljøet eller ei. Det har jo tross alt ført til diskusjon i mediene omkring klimaspørsmålet og har fått flere partier på banen. Og om miljøsatsningen likevel blir bedre enn kranglingen rundt 20%, så kan det kanskje være et pluss. Men jeg tror uansett ikke regjeringa kommer styrka ut av denne tullete håndterina av uttalelsen til Helen Bjørnøy. Jeg mener 20% innen 2020, det er jo ingenting! Skal vi håpe på at våre barn skal kunne overleve (en klisje, ja jeg vet, men likefullt en sannhet) i Norge i framtida må vi klare å ha høyere ambisjoner enn dette.

Kristin Halvorsen har virkelig skuffet meg i miljøspørsmål. Jens Stoltenberg hadde jeg ikke så store forhåpninger til i miljøspørsmål, men om Kristin Halvorsen hadde jeg høyere tanker. Men det er kanskje slik at bordet fanger når man er finansminister. For ikke mange dagene siden uttalte hun følgende:

«Politikerne skal gå foran i miljøkampen, men vi kan ikke bli så mye festbrems at vi ikke er på talefot med folk. Da gir de opp, sier Kristin Halvorsen.» Dette sto å lese i Klassekampen.

Og om dette er holdningen er det kanskje ikke så rart at regjeringa ikke vil forplikte seg til 20% reduksjon i CO2-utslipp uten nøye overveielse.. Sett i forhold til Norges oljeinntekter er vi ei miljøsinke.

Storebror

Hei, jeg ser opp til deg, storebror …

Forkjølelse og popkorn

Denne uka har jeg vært hjemme med forkjølelse og syke barn, og har i den forbindelse funnet ut to ting:

1. Popkorn smaker papp når man har mistet luktesansen, eventuelt papp med litt salt på

2. Man føler seg dobbelt så syk når man ikke har fått vasket håret på nesten to uker

Musikk og voggesang

Jeg er ikke helt ferdig med sovetema her ennå, men fortsetter tråden fra posten En natteravn. I tillegg til å høre cd hender det også Hedda får høre voggeviser når hun skal sove. Men problemet er at mine voggeviser egentlig ble «spilt» nok til barn nr 1, siden han insisterte på å høre hele rekka hver kveld fra han var stor nok til å kreve til han ble litt over 5 år. Merkelig nok var tidspunktet Martin fikk nok av Byssan lull sammenfallende med når nr 2 lå i magen. Thomas fikk derfor voggeviser nesten hele svangerskapet, unntatt på slutten. Etter hvert var det heller sjelden Martin ville ha voggesang, han nøyde seg stort sett med lesing eller å høre lydbok. Omsider hadde nok han også blitt litt lei av sangene.

Likevel sang jeg til Thomas da han var liten, jeg ville ikke forskjellsbehandle ungene. Men Thomas nektet tidlig å høre meg synge Byssan lull, og det tyder nok på at jeg hadde sunget den programmatisk, selv om jeg forlengst var lei. Sånt merker selv små babyer, spesielt når sangen har 5 vers (som Byssan lull har). Thomas ville isteden at jeg skulle synge en sang om en gravemaskin. Og siden jeg ikke kunne noen sanger om gravemaskiner måtte jeg finne på teksten selv.

Sangen fikk en helt forferdelig rytme, for «den lille gule gravemaskinen» og «den store blågrønne gravemaskinen» er ikke de enkleste frasene å få til å passe inn. Og hva skulle de så finne på, det var ikke alltid like lett å finne på når en var trøtt selv. Det ble graving fra morgen til kveld, litt kjøring, litt leking og en innlagt lunsjpause i 12-tida. Og de måtte absolutt gjøre det samme hver dag, det minnet Thomas meg på. Seint på kvelden dro de hjem for å legge seg, da var de trøtte. Det hendte ikke sjelden at Thomas sovnet også. Nå foretrekker jeg å synge med sangbok til Thomas, for da kan jeg synge alle de sangene jeg ikke husker teksten på, og dermed ikke er lei. Og så slipper jeg å være kreativ om ting jeg i utgangspunktet føler lite empati med (etter å ha lest Rolf Jacobsens dikt).

Så søsken får ikke nødvendigvis den samme oppveksten, selv om noe blir likt. Hedda får nesten ikke høre Byssan lull, og bare sjelden en omskrevet So ro lillemann. Hun er jo tross alt ingen liten mann. Hittil har hun ofte sovnet til musikk fra høytalerne. Det var så greit å sette på favoritten Closing time, da sovnet hun som oftest i løpet av minutter. Det var praktisk helt til vi begynte å bli lei av plata etter et par uker med nattevåk. I forrige uke trengte Tom Waits sårt til en pause, og det fikk han. Men avløseren, ei plate av Iron & Wine, viste seg å være lite slitesterk, og er allerede brukt opp. Så hvis det er noen som har forslag til rolige soveplater, så er det bare å komme med forslag …

Men det spørs om jeg ikke isteden må synge mer for Hedda, eller nynne de sangene jeg ikke kan. Jeg får nok kanskje vurdere å lære meg et par nye voggeviser. Det er litt kjedelig å høre seg lei på plater, spesielt når det er plater man i utgangspunktet liker godt. Det gjorde jeg litt for ofte da jeg var yngre. Det er nesten bedre da å slite ut et par voggeviser. Min 4 mnd-gave til Hedda får bli et par nye.

Hedda

På tide med noen flere bilder av Hedda …

Nå er det bare 2 dager til du er 4 mnd, kjære Hedda mi, da er det vel på tide du begynner å sove om natta igjen …

En natteravn

Min datter er en natteravn. Hun holder meg oppe lenge etter at jeg vil gå og legge meg. Og ekstra ille har det blitt etter jula. Så da må jeg opp og trille vogna som står i stua, og sette på rolig musikk. Tom Waits: Closing time er favoritten hennes. Håper vi kan få leggetidene tilbake til normalen snart, for nå kan jeg ikke gå og legge meg på dagen lenger. Og brødrene hennes må stå opp og gå på skolen og i barnehagen, og da må jeg og det.

Vinterepler

Norske epler er min favorittfrukt. De er noe helt spesielt og gjør høsten til ei fin tid. I år har jeg fått summer red, gravenstein m/fl. helt fra september til nyttår. Jeg kan ikke huske de har brukt å ha eplene i butikkene i juletida, så det må ha vært en god eplehøst i fjor. Hedda har nok fått mye godt i puppen de første 3 månedene av sitt liv.

På nyåret var det nedtur å gå over til italienske masseproduserte blasse, glaserte og dvaske epler, for å si det med få ord. Disse eplene smaker ingenting, eller egentlig verre enn ingenting, de smaker plast. Så kan man jo filosofere litt over hvorfor man egentlig er villig til å betale for og spise slike liksom-epler. Joda, de ser ut som epler, de ser faktisk flotte og røde ut, nærmest perfekte. Men når de ingenting smaker, er de ikke brukbare til annet enn pynt. Og helseeffekten ved epler som trolig er sprøytet og dessuten dyrket fram på rekordtid med gjødsling kan man jo spekulere i. Ikke uventet gikk også etterspørselen etter epler kraftig ned her i huset, både fra meg og Thomas, som nok er de som er oftest i fruktfatet. Isteden gikk etterspørselen etter annen frukt opp.

Heldigvis oppdaget jeg en dag i forrige uke at prix-butikken, i tillegg til de italienske, også selger polske epler, solgt i større poser. Disse eplene var slett ikke perfekte i skallet, men når de faktisk smaker eple, er det ikke det perfekte utseendet som teller mest. At eplene har fått et par bulker og har et par brune flekker er faktisk kvlitetsmerker. Det viser at de ikke er gasset i hjel, de er ikke lakkerte glassepler laget for å holde lengst mulig på et fruktfat.

Oppsummering av det gamle

Dette er noen viktige hendelser i året som gikk (slik jeg husker det):

  • Thomas har lært å prate – og krangle! Han har blitt barnehagegutt på fulltid.
  • Martin har blitt en stor og fornuftig gutt, og har mistet 2 melketenner til (så nå har han tilsammen mistet 6). Han har blitt Harry Potter-fan.
  • Jeg har fått ei datter!!!
  • Jeg er ikke kommet nærmere et fullført hovedfag/master, men har fortsatt en 50% fast jobb.
  • Vi har pusset opp et rom i leiligheten.
  • Det har blitt sett noen filmer, sett noen serier, lest noen bøker. Men alt for få! Favorittfilmer av de jeg har sett må kanskje være «Closer» og «V for Vendetta» (muligens fordi jeg har glemt de jeg så tidligere på året). Årets serie for min del: «Deadwood». Den beste boka har jeg problemer med å finne fram til, siden jeg har lest så altfor lite. Det har gått mer i aviser og barnebøker (og barnebøker fortjener i grunn en egen gjennomgang). På stående fot må kanskje «The companions» av Sheri S. Tepper bli favoritten.
  • At musikkinteressen har blitt større må vel kunne skrives på plusskontoen.
  • Vi har unngått samlivsbrudd i år også!
  • Miljøproblemene, som vi liker å late som ikke finnes, har endelig truffet nyhetsbildet! Klimaendringer er nå noe som er i ferd med å skje, enten vi liker det eller ei (også i den offentlige bevissthet). Kanskje kan økt fokus også føre til handling? Eller er jeg muligens optimistisk nå?

Godt nytt år!

Ja, så var vi over i det nye! Hedda startet sitt «andre år» med en av sine 4 favorittsysler, nemlig å gjøre i bleien (som man kan si det på fint). Jeg startet det nye året med å skifte bleie … Ellers skal jeg med det nye året starte mitt maratonløp for å fullføre hovedfaget i nordisk (med siste frist for innlevering i mai 2007). Om jeg ikke fullfører løpet i tide blir jeg master istedenfor cand.philol., og det er vel ikke så verst det heller. Nå er det i alle fall tilbake til jobb og studier, til en mer hektisk hverdag – og bleieskift blir det noe mindre tid til. Men jeg slipper nok ikke helt unna, tross gode unnskyldinger. En baby med våt bleie godtar ingen unnskyldninger! Det har jeg i grunn stor forståelse for. Men det er synd at Lånekassen heller ikke godtar gode unnskyldinger, om man ikke har sørget for lange sykemeldinger på forhånd. På et tidspunkt i livet må man tydeligvis bli voksen, og slutte å være student … Det er godt mulig det blir i 2007. Men jeg skal ikke garantere det før året har begynt.