Image 01

Musikk og voggesang

januar 25th, 2007 by Astrid

Jeg er ikke helt ferdig med sovetema her ennå, men fortsetter tråden fra posten En natteravn. I tillegg til å høre cd hender det også Hedda får høre voggeviser når hun skal sove. Men problemet er at mine voggeviser egentlig ble «spilt» nok til barn nr 1, siden han insisterte på å høre hele rekka hver kveld fra han var stor nok til å kreve til han ble litt over 5 år. Merkelig nok var tidspunktet Martin fikk nok av Byssan lull sammenfallende med når nr 2 lå i magen. Thomas fikk derfor voggeviser nesten hele svangerskapet, unntatt på slutten. Etter hvert var det heller sjelden Martin ville ha voggesang, han nøyde seg stort sett med lesing eller å høre lydbok. Omsider hadde nok han også blitt litt lei av sangene.

Likevel sang jeg til Thomas da han var liten, jeg ville ikke forskjellsbehandle ungene. Men Thomas nektet tidlig å høre meg synge Byssan lull, og det tyder nok på at jeg hadde sunget den programmatisk, selv om jeg forlengst var lei. Sånt merker selv små babyer, spesielt når sangen har 5 vers (som Byssan lull har). Thomas ville isteden at jeg skulle synge en sang om en gravemaskin. Og siden jeg ikke kunne noen sanger om gravemaskiner måtte jeg finne på teksten selv.

Sangen fikk en helt forferdelig rytme, for «den lille gule gravemaskinen» og «den store blågrønne gravemaskinen» er ikke de enkleste frasene å få til å passe inn. Og hva skulle de så finne på, det var ikke alltid like lett å finne på når en var trøtt selv. Det ble graving fra morgen til kveld, litt kjøring, litt leking og en innlagt lunsjpause i 12-tida. Og de måtte absolutt gjøre det samme hver dag, det minnet Thomas meg på. Seint på kvelden dro de hjem for å legge seg, da var de trøtte. Det hendte ikke sjelden at Thomas sovnet også. Nå foretrekker jeg å synge med sangbok til Thomas, for da kan jeg synge alle de sangene jeg ikke husker teksten på, og dermed ikke er lei. Og så slipper jeg å være kreativ om ting jeg i utgangspunktet føler lite empati med (etter å ha lest Rolf Jacobsens dikt).

Så søsken får ikke nødvendigvis den samme oppveksten, selv om noe blir likt. Hedda får nesten ikke høre Byssan lull, og bare sjelden en omskrevet So ro lillemann. Hun er jo tross alt ingen liten mann. Hittil har hun ofte sovnet til musikk fra høytalerne. Det var så greit å sette på favoritten Closing time, da sovnet hun som oftest i løpet av minutter. Det var praktisk helt til vi begynte å bli lei av plata etter et par uker med nattevåk. I forrige uke trengte Tom Waits sårt til en pause, og det fikk han. Men avløseren, ei plate av Iron & Wine, viste seg å være lite slitesterk, og er allerede brukt opp. Så hvis det er noen som har forslag til rolige soveplater, så er det bare å komme med forslag …

Men det spørs om jeg ikke isteden må synge mer for Hedda, eller nynne de sangene jeg ikke kan. Jeg får nok kanskje vurdere å lære meg et par nye voggeviser. Det er litt kjedelig å høre seg lei på plater, spesielt når det er plater man i utgangspunktet liker godt. Det gjorde jeg litt for ofte da jeg var yngre. Det er nesten bedre da å slite ut et par voggeviser. Min 4 mnd-gave til Hedda får bli et par nye.

Leave a Reply