Denne uka kan en lese i avisene om at stadig flere foreldre oppsøker hjelp pga. barn som nekter å spise. Jeg leste en notis om dette i lokalavisa, men de fleste aviser har nok bragt NTB-meldinga videre, blant annet kan en finne den hos vg. Her kommer det fram at spisevegringa hos noen skyldes at de er for tidlig født eller har allergier, men at svært mange barn som nekter å spise ikke har noen spesielle medisinske årsaker til det. Det er dessuten registrert at dette er et økende problem (eller eventuelt så har foreldre blitt flinkere til å oppsøke hjelp). Artikkelen sier typisk nok at dette er det forsket lite på, og at det er komplekse årsaker til spisevegring hos småbarn. Men det som slo meg da jeg leste om dette, siden jeg har litt erfaring med å få babyer til å lære å spise, er blant annet dette: Er det så rart at babyer ikke vil spise når maten vi serverer ikke smaker godt? Jeg tenker nå på hvor utbredt det er å gi småbarn pulvergrøt og hermetikk, altså mat på glass, først og fremst fra produsenten Nestlé, det første leveåret.
Category: Maten vår
Norske epler er min favorittfrukt. De er noe helt spesielt og gjør høsten til ei fin tid. I år har jeg fått summer red, gravenstein m/fl. helt fra september til nyttår. Jeg kan ikke huske de har brukt å ha eplene i butikkene i juletida, så det må ha vært en god eplehøst i fjor. Hedda har nok fått mye godt i puppen de første 3 månedene av sitt liv.
På nyåret var det nedtur å gå over til italienske masseproduserte blasse, glaserte og dvaske epler, for å si det med få ord. Disse eplene smaker ingenting, eller egentlig verre enn ingenting, de smaker plast. Så kan man jo filosofere litt over hvorfor man egentlig er villig til å betale for og spise slike liksom-epler. Joda, de ser ut som epler, de ser faktisk flotte og røde ut, nærmest perfekte. Men når de ingenting smaker, er de ikke brukbare til annet enn pynt. Og helseeffekten ved epler som trolig er sprøytet og dessuten dyrket fram på rekordtid med gjødsling kan man jo spekulere i. Ikke uventet gikk også etterspørselen etter epler kraftig ned her i huset, både fra meg og Thomas, som nok er de som er oftest i fruktfatet. Isteden gikk etterspørselen etter annen frukt opp.
Heldigvis oppdaget jeg en dag i forrige uke at prix-butikken, i tillegg til de italienske, også selger polske epler, solgt i større poser. Disse eplene var slett ikke perfekte i skallet, men når de faktisk smaker eple, er det ikke det perfekte utseendet som teller mest. At eplene har fått et par bulker og har et par brune flekker er faktisk kvlitetsmerker. Det viser at de ikke er gasset i hjel, de er ikke lakkerte glassepler laget for å holde lengst mulig på et fruktfat.
I år fikk Martin et fristende tilbud på skolen: Istedenfor vanlig melk kunne han få kakaomelk (fra før har de fått tilbud om jordbærmelk, men den har ikke Martin vært så begeistret for). Det som var fint var at kakaomelka visstnok ikke skulle inneholde tilsatt sukker heller. Og siden jeg er ei sånn snill mor sa jeg ja, og tenkte at det måtte være fint for Martin, som ikke har vært så flink til å drikke opp melka si på skolen.
Dessverre viser det seg nå at kakaomelka fra Tine både er en dyr og en heller tvilsom affære. Det er ikke dyrt i den forstand at det koster noe mer enn abonnement på vanlig lettmelk. Men for litt over ei uke siden kom Martin hjem med sekken full av kakaomelk, og to bøker hadde da fått sidene klistret sammen. Matteboka klarte seg bra og leseboka var stort sett leselig fortsatt. Men enkelte avsnitt var forsvunnet, slik at løsninga ble å bestille ei ny.
Å vaske sekken var selvsagt en hel jobb i seg selv, og helt forsvant ikke surmelklukta. «Vel, vel, uhell skjer». Og i tørkeskapet tørket sekken til dagen etter, og matteboka fikk nytt trekk. Ny lesebok ble etter noen dager bestilt hos haugenbok, enkelt og greit for meg som er litt plaget med bekkenløsning, og ikke kan traske så mye rundt i byen.
Denne fredagen skjedde imidlertid det samme, heldigvis uten bøker denne gangen. Elevene hadde vært på tur, og fått lov til å ta med seg melka i sekken. Kakaomelka har nemlig kork, men ikke ei spesielt god og tett kork – når pakken havner på hodet. På igjen med å vaske, og nå håper vi bare surmelklukta forsvinner, slik at ikke også ny sekk må kjøpes inn.
Denne gangen var også syndebukken med i sekken, og dessverre klarte jeg ikke å la være å lese innholdsfortegnelsen på pakken. 407 (stabilisator) sto det, og da jeg fant fram «E-nummerboka» håpet jeg inderlig det ikke det skulle være en av verstingene … Men 407, karragenan, er dessverre ikke blant de helt ufarlige. Bøkene advarer mot at unger ikke bør få i seg for mye av det, og de som har magesår bør mest mulig prøve å unngå det. Nå er sikkert ikke mengden av stoffet i kakaomelka særlig stor, men når barnet skal drikke dette hver eneste skoledag, og kanskje i tillegg får det i seg i flere produkter hjemme (bl.a. is!) – kan det i verste fall bli usunt over tid.
At melka ikke inneholdt tilsatt sukker var også en sannhet med modifikasjoner. Den inneholder 0,9% sukker (eller 5,5 gram per 100 gram), en del av det fruktose. Men sukkeret kunne jeg godt ha levd med, om det ikke hadde vært for tilsetninga av E407. En kan ikke tenke på e-stoffer hver gang en spiser, da blir en fort sprø! Men når det er snakk om unger bør Tine kunne tenke litt føre var, og ikke ukritisk tilby det til skoleunger daglig, bare fordi det er lovlig. Dessverre preges den norske offentligheten av alt for lite oppmerksomhet rundt dette temaet.
Sannsynligheten er stor for at jeg nå må være streng mamma, og si til Martin at han ikke kan få kakaomelk likevel. Det blir nok ikke så morsomt, tenker jeg. Jeg har også planer om å skrive et kritisk brev til Tine, og dessuten gjøre skolen oppmerksom på dette.
Man kan bli forferdelig lei av kjøpebrød. I alle fall det brødet som fins på de fleste butikkene i Tromsø. Tromsø har et bakeri som lager godt brød, som heter Steike godt. Men det er ikke alltid praktisk mulig å få kjøpt brød der daglig, og dyrt blir det også i lengden. Så jeg prøver å få bakt brød så ofte jeg kan.
Jeg har alltid bakt brød mer eller mindre på slump når det gjelder forholdet mellom ulike melslag, men i begynnelsen regna jeg ut de samla mengdene for å få det til å passe oppskrifta. Men etter å ha bakt brød en del ganger trenger jeg ikke oppskrift lenger. Jeg starter med å ta i ca rett mengde vann, deretter mel til deigen er passe tjukk. Jeg baker på slump, men resultatet blir merkelig nok ganske likt hver gang. Så det er vel bare snakk om tilsynelatende slump. Slike slumpoppskrifter er selvfølgelig forferdelig irriterende for alle som ikke har bakt brød på samme måte som meg før, dvs. stort sett de fleste …
Nå må jeg bare beklage at jeg enda ikke har fått skrevet ned nøyaktig hva jeg har i brødet. Jeg skal prøve å gjøre det neste gang jeg baker, så jeg jo legge ut ei oppskrift da. Men nå skal jeg prøve å gi cirkaoppskrifta mi etter hukommelsen:
Jeg starter med å skylle bakebollen i varmt vann, for det hender at det er ei stund siden jeg har bakt før. Dessuten er det en fordel at jernbollen til kjøkkenmaskinen ikke er så kald som det blir på boden. Jeg henter melet på boden: Jeg bruker hvetemel, siktet rugmel, sammalt fint rug og sammalt fint hvetemel og gjerne også litt grovt sammalt hvete og grovt sammalt rug (men ikke for mye av det grove). Nå kommer jeg på at jeg må sette på vannkokeren, og da må jeg vente til vannet er kokt. I mens kan jeg f.eks. åpne tørrgjæret (jeg bruker tørrgjær siden jeg ikke baker regelmessig nok til å bruke fersk gjær), eller jeg kan finne fram sirupen.
Når det varme vannet er kokt blander jeg det ut med kaldt vann til en passe temperert blanding. Gjæret tåler ikke noe særlig over kroppstemperatur, men hvis det blir for kaldt tar det lang tid å heve. Jeg heller sånn ca mellom 1,5 og 2 l vann i bakebollen (kanskje helst litt i overkant av 1,5), sjekker temperaturen, justerer ev. med varmt eller kaldt vann til det er passe. Tidligere brukte jeg ofte skummet kulturmelk, men i det siste har jeg funnet ut at det er like godt bare med vann.
Etter at vannet er på plass heller jeg oppi tørrgjæret (jeg blander det i vannet, jeg) og setter på maskinen på B, som den middels hastigheten på min arva kjøkkenmaskin heter. Det får kjøre til gjæret er ganske godt rørt ut, så har jeg i den første halvliteren med mel. Min slumpeoppskrift baserer seg nemlig på et halvlitersmål som jeg fyller med mel et uvisst antall ganger til deigen er ferdig. Jeg starter gjerne med en halv liter hvetemel. Når det har kjørt litt kan jeg f.eks. ta i frø. Jeg bruker litt linfrø, litt sesamfrø og litt solsikkefrø (eller det jeg har i huset). Deretter kan jeg ta i ei spiseskje lys sirup. Hvis jeg ikke har sirup går det like greit å bruke ei spiseskje sukker (eller to-tre te-skjeer).
Så er det på tide med en ny halvliter mel, da tar jeg siktet rugmel. Deretter litt salt, jeg bruker noen omdreininger med saltkverna. Og ikke glem oljen! Jeg tar en god del olivenolje oppi deigen. Det blir på slump det og. Sannsynligvis mer enn 3 spiseskjeer (kanskje 4 eller 5?). Både frø, sirup, salt og olje er viktig å ha i relativt tidlig i bakeforløpet. Når de ulike ingrediensene er kommet med er det bare å fortsette med halvliterne til deigen er ferdig.
Deigen skal ikke være for blaut (da blir den umulig å bake ut), men heller ikke for hard. Jeg foretrekker hvete og rug i mine brød, kanskje 50/50? Etter de to første halvliterne med hvetemel og rugmel, fortsetter jeg nå med en halvliter fint sammalt rug og en halvliter fint sammalt hvete. Deretter nok en halvliter hvetemel. Nå kan jeg ta i underkant av en halvliter sammalt grov hvete og sammalt grov rug blanda sammen (jeg tar ikke med så mye av de grove). Så fortsetter jeg med litt mer sammalt fin hvete og rug til det blir passe. Jeg kan også ta litt mer hvetemel i eller litt mer siktet rugmel i hvis brødet ser ut til å bli for grovt.
Hvis jeg mangler en av typene er det ikke nødvendigvis krise, da må jeg bare kompensere. Unntaket er hvetemel, det syns jeg bør være med. Dessuten trenger jeg å ha både sammalt hvete og rug av noe slag. Det hender også jeg tar med en halvliter havregryn. Tidligere brukte jeg å variere mer med ulike kornslag for hver gang, men jeg har blitt mer konservativ med tiden. Mulig jeg får lyst til å variere mer igjen hvis brødet blir for forutsigbart.
Deigen hever jeg nå i ca 2 timer. Men det blir et ca-tall. Den hever til jeg kan bake deigen ut. Før deigen skal bakes ut, må jeg gjøre klar formene. De skyller jeg i varmt vann i likhet med bakebollen, slik at de blir temperert. Deretter tørker jeg dem og smører dem inn med en passe mengde olje. I bunnen av forma heller jeg frø. Det kan være sesamfrø, valmuefrø eller solsikkefrø, men min absolutte favoritt er sesamfrø. Ved å vende på forma sprer jeg frøene.
Deigen bakes ut, knas, deles i tre med en slikkepott (for ikke å skade bordet). De tre klumpene knas og formes til brød. De trenger ikke være nøyaktig like lange som forma, men de må ikke være lengre (for da må den brettes dobbelt). Er de litt kortere fyller de forma likevel.
Brødene skal heve ca 30-45 min, til de har vokst litt opp i foma (ca opp til kanten). De hever med en ren kjøkkehåndduk over, slik deigen i brødbollen gjorde i sin tid. De skal ikke stå på komfyren, som skrus på når brødene settes til heving. Både deigen og de ustekte brødene skal heve i romtemperatur.
Når de har hevd passe lenge, skal de inn på ei plate nederst i ovnen. Plata settes klar nederst i ovnen når ovnen skrus på. Så stekes brødene i en time, eller sannsynligvis litt mer, på 225 grader. Når den drøye timen er gått tas brødene ut av ovnen, og du kan ev. banke på dem med en ren smørekniv el.l. for å høre om de er stekt. Jeg tror lyden høres litt hul ut?
De skal ligge og avkjøle seg med kjøkkenhåndduk over. Inn i plastposer skal de ikke før langt ut på neste dag. De må få avkjøle seg først og hvile seg litt – før de skal bli spist. Det første brødet spises gjerne opp neste dag. Så kan en vurdere om en kanskje skal fryse ned et brød.