Endelig helg etter ei slitsom uke med våkenetter med Hedda. Hun holder på å få tenner, ettårs-jeksler, og det høres. Nå har ei ny tann kommet ut, og hun er ikke så plaget lenger, så da blir det forhåpentligvis pause ei stund. Satser på å få sovet litt i helga, hvis jeg er heldig.

Jeg liker å lese aviser. Vi abonnerer faktisk på tre aviser, to dagsaviser, Nordlys og Klassekampen, og ei ukesavis, Morgenbladet. Men med huset fullt av unger, 3 stykker, har jeg ikke fått så mye tid til å lese aviser i det siste. Det minste barnet roter for fem, minst! Skjønt hun mener vel selv at det er rydding hun bedriver. Så nå har bare avisene hopet seg opp i kurven og på det vesle bordet vårt, kaffebordet, i lange tider. Uten at jeg har fått lest halvparten.

Her om dagen tenkte jeg at jeg skulle rydde opp i disse avisene, og få kastet mesteparten. Jeg la de utover gulvet, og hentet røde poser til papirsøppel. Men da så jeg den ene avisen etter den andre som jeg ikke hadde lest, og tenkte: Disse kan jeg da ikke kaste! Nå er det fortsatt en stor haug med aviser på gulvet, som venter på at jeg skal gjøre noe. Men hva skal jeg gjøre? Skal jeg kaste alle. Skal jeg ta vare på noe? Skal jeg slutte å abonnere? Men hvis jeg tar vare på gamle aviser er spørsmålet: Vil jeg lese de seinere?

Den som hadde hatt en stor kjeller eller et loft! Men det har vi ikke, så da må avisene kastes. Selv om det ofte står interessante artikler i de, som er vel verdt å ta vare på.

Denne uka har jeg vært hjemme med forkjølelse og syke barn, og har i den forbindelse funnet ut to ting:

1. Popkorn smaker papp når man har mistet luktesansen, eventuelt papp med litt salt på

2. Man føler seg dobbelt så syk når man ikke har fått vasket håret på nesten to uker

Jeg er ikke helt ferdig med sovetema her ennå, men fortsetter tråden fra posten En natteravn. I tillegg til å høre cd hender det også Hedda får høre voggeviser når hun skal sove. Men problemet er at mine voggeviser egentlig ble «spilt» nok til barn nr 1, siden han insisterte på å høre hele rekka hver kveld fra han var stor nok til å kreve til han ble litt over 5 år. Merkelig nok var tidspunktet Martin fikk nok av Byssan lull sammenfallende med når nr 2 lå i magen. Thomas fikk derfor voggeviser nesten hele svangerskapet, unntatt på slutten. Etter hvert var det heller sjelden Martin ville ha voggesang, han nøyde seg stort sett med lesing eller å høre lydbok. Omsider hadde nok han også blitt litt lei av sangene.

Likevel sang jeg til Thomas da han var liten, jeg ville ikke forskjellsbehandle ungene. Men Thomas nektet tidlig å høre meg synge Byssan lull, og det tyder nok på at jeg hadde sunget den programmatisk, selv om jeg forlengst var lei. Sånt merker selv små babyer, spesielt når sangen har 5 vers (som Byssan lull har). Thomas ville isteden at jeg skulle synge en sang om en gravemaskin. Og siden jeg ikke kunne noen sanger om gravemaskiner måtte jeg finne på teksten selv.

Sangen fikk en helt forferdelig rytme, for «den lille gule gravemaskinen» og «den store blågrønne gravemaskinen» er ikke de enkleste frasene å få til å passe inn. Og hva skulle de så finne på, det var ikke alltid like lett å finne på når en var trøtt selv. Det ble graving fra morgen til kveld, litt kjøring, litt leking og en innlagt lunsjpause i 12-tida. Og de måtte absolutt gjøre det samme hver dag, det minnet Thomas meg på. Seint på kvelden dro de hjem for å legge seg, da var de trøtte. Det hendte ikke sjelden at Thomas sovnet også. Nå foretrekker jeg å synge med sangbok til Thomas, for da kan jeg synge alle de sangene jeg ikke husker teksten på, og dermed ikke er lei. Og så slipper jeg å være kreativ om ting jeg i utgangspunktet føler lite empati med (etter å ha lest Rolf Jacobsens dikt).

Så søsken får ikke nødvendigvis den samme oppveksten, selv om noe blir likt. Hedda får nesten ikke høre Byssan lull, og bare sjelden en omskrevet So ro lillemann. Hun er jo tross alt ingen liten mann. Hittil har hun ofte sovnet til musikk fra høytalerne. Det var så greit å sette på favoritten Closing time, da sovnet hun som oftest i løpet av minutter. Det var praktisk helt til vi begynte å bli lei av plata etter et par uker med nattevåk. I forrige uke trengte Tom Waits sårt til en pause, og det fikk han. Men avløseren, ei plate av Iron & Wine, viste seg å være lite slitesterk, og er allerede brukt opp. Så hvis det er noen som har forslag til rolige soveplater, så er det bare å komme med forslag …

Men det spørs om jeg ikke isteden må synge mer for Hedda, eller nynne de sangene jeg ikke kan. Jeg får nok kanskje vurdere å lære meg et par nye voggeviser. Det er litt kjedelig å høre seg lei på plater, spesielt når det er plater man i utgangspunktet liker godt. Det gjorde jeg litt for ofte da jeg var yngre. Det er nesten bedre da å slite ut et par voggeviser. Min 4 mnd-gave til Hedda får bli et par nye.

Min datter er en natteravn. Hun holder meg oppe lenge etter at jeg vil gå og legge meg. Og ekstra ille har det blitt etter jula. Så da må jeg opp og trille vogna som står i stua, og sette på rolig musikk. Tom Waits: Closing time er favoritten hennes. Håper vi kan få leggetidene tilbake til normalen snart, for nå kan jeg ikke gå og legge meg på dagen lenger. Og brødrene hennes må stå opp og gå på skolen og i barnehagen, og da må jeg og det.