Archive: mai, 2006

Noe har jeg lest de siste månedene

Jeg får ikke lest så mye som jeg skulle ønske nå for tiden. Tid tilgjengelig for lesing skal helst ikke brukes på skjønnlitteratur, men faglitteratur. Skjønt jeg sniker meg likevel til å lese litt i meste laget aviser. (Jeg burde kanskje slutte å abonnere, men kommer meg ikke helt til det heller.) Men noen bøker har det blitt de siste par årene, og de siste månedene. Når jeg først leser romaner og noveller så blir jeg også vanligvis raskt ferdig. Det er noe med å komme inn i en bokverden (og det viser seg å være et sted jeg ønsker å være), da klarer jeg ikke så lett å stykke boka opp over dager og uker. Hvis jeg prøver blir boka vanligvis aldri fullført.

En del av bøkene jeg har lest kan jeg også gjerne anbefale andre. Det er ikke nødvendigvis verdens beste bøker, men akkurat det er ikke så lett å finne, hvis en skal sette det perfekte som mål. Det var en periode jeg hadde problemer med å lese bøker uten konstant å analysere og være kritisk. Men de siste årene har jeg, i likhet med når jeg var yngre, heldigvis fått tilbake evnen til å leve meg inn i ei bok. Det betyr ikke at jeg ikke er kritisk, men jeg klarer i alle fall å la være å la eventuelle «feil» ved ei bok ødelegge hele leseopplevelsen.

Jeg har lest ganske mye sf-litteratur (science fiction) de siste månedene, og det har stort sett gått i kvinnelige forfattere. Det er ikke det at jeg ikke kan lese mannlige forfattere, men jeg har lest min andel Asimov og co, og det er litt fint å få noen kvinnelige hovedpersoner å forholde seg til (synes jeg). Når en leser sf har en nok ikke de største forventningene til at alle karakterene skal være like dyptloddende, men hvor mye tid det brukes på å bygge opp karakterer varierer selvsagt mellom ulike forfattere også innen sf-genren. Men i sf handler det mye om å bygge en troverdig verden, og en interessant og engasjerende verden, som ofte vil speile vår egen verden (sjelden i et spesielt positivt lys). Sf, og i alle fall det jeg mener er god sf (tenker nå på bøker), er veldig ofte kritisk til vår egen sivilisasjon (eller deler ved den), og viser fram at det vi ser på som selvfølgelig ikke egentlig er så selvfølgelig.

Noen ganger ser jeg at forfatteren har tenkt feil, eller ikke har hatt tilstrekkelig kunnskap, slik at boka får noen momenter som ikke stemmer helt, slik jeg ser det. En kan også bli kritisk til ting – som er skrevet slik de er skrevet, fordi de er skrevet for 20 år siden. Men det ødelegger sjelden hele boka for meg. Jeg er fullt klar over hvor vanskelig det må være å lage en verden som henger helt sammen på alle punkter. Og jeg tenker da delvis på det teknologiske, men ikke minst på det sosiale. For det er utrolig vanskelig å lage en verden der menneskene forholder seg til hverandre på en annen måte enn de gjør i vår egen (ikke minst derfor vitner sf-romaner ofte om den tida de er skrvet i (i likhet med filmer).

Sheri S. Tepper er en sf-forfatter jeg vil anbefale, og da vil det sikkert være greit å starte med f.eks. «Grass», «Sideshow» eller «The Companions». Dette er ikke hard science fiction, handlingen utspiller seg gjerne på en planet, og fokuset ligger oftest på det sosiale og biologiske, framfor romfartsteknologi.

Dessuten må jeg selvsagt nevne Octavia E. Butler, som dessverre nylig døde, og dermed blir det ingenting av den planlagte oppfølgeren til «Parable of the Sower» og «Parable of the Talents». Men nå har jeg igrunn hele tiden oppfattet disse to bøkene som avsluttet i seg selv, så det er ingen grunn til å la være å lese bøkene av den grunn. Bøkene gir oss en temmelig pessimistisk dystopi om en ikke så veldig fjern amerikansk fremtid fra ei afroamerikansk kvinne (som i tillegg er feminist). Hvis en ikke har lest noe av henne fra før er kanskje «Wild Seed» stedet å starte.

Nancy Kress har skrevet ei svært god sf-bok som heter «Beggars in Spain». Boka har også to oppfølgere, «Beggars and Choosers» og «Beggars Ride». Den andre likte jeg godt, mens den siste kunne jeg godt være foruten. Det hender det blir sånn med trilogier, men det er jo vanskelig å unngå å lese den siste når en først har lest de to første. Jeg hadde nok også litt for høye forventninger. Jeg har også lest en annen serie av henne, som ikke hadde helt standarden til «Beggars in Spain», men den er helt grei å ha lest. Bøkene heter «Probability Moon», «Probability Sun» og «Probability Space». Bøkene har mer fysikk enn mange av de øvrige sf-bøkene jeg har lest i det siste. Men problemet for meg var at hun i bok to og tre begynte å klippe tekststykker fra bok 1 uten å bearbeide dem noe (når noe skulle forklares på nytt). Når forfatteren bruker cut & paste er det en fordel å lese bøkene med lang tids mellomrom, noe jeg dessverre ikke gjorde.

«The Birthday of the World» er ei sf-novellesamling av Ursula le Guin, som er ei av de siste bøkene (skjønnlitterære) som jeg har lest. Mange av novellene her handler om «erotikk» rundt omkring i universet, dvs. akseptable ekteskapsformer og samlivsformer i forskjellige verdener. Passende nok startet jeg på denne boka i badekaret. Spesielt likte jeg den siste novella i samlinga, ei ganske lang novelle som handler om den lange ferden fra jorda til en ny planet, og hva som skjer etterhvert som nye generasjoner vokser opp på skipet.

Det er mulig det er greit å ha lest et par bøker av Ursula Le Guin før, f.eks. «The Left Hand of Darkness» eller «The Dispossessed», men jeg tror ikke det er nødvendig. «The Left Hand of Darkness» er kanskje heller ikke den letteste introduksjonen til Ursula le Guin, selv om det vil være relevant å ha lest den i forhold til den første novella i samlinga. Det store problemet med «The Left Hand of Darkness», i mine øyne, er at den bruker pronomenet han, når alle på planeten er både han og hun (de er vanligvis nøytrale i forhold til kjønn, men kan være enten hun eller han når de skal ha sex og få barn). Jeg mener det ville fungert langt bedre med et «fiktivt» pronomen i boka, men så kom da også boka ut i 1969, og språkdebatten i forhold til kjønn var vel fortsatt i sin spede begynnelse. Boka var sikkert revolusjonerende nok når den kom, og var vel også med på å skape debatt.

Sannsynligvis er det bedre å starte med «The Lathe of Heaven», som er en langt bedre roman, om en vil starte med en roman av le Guin (eller eventuelt fantasyserien Earthsea). I «The Lathe of Heaven» vil jeg nevne at det er mannlig hovedperson, siden de fleste sf-bøkene jeg hittil har omtalt har hatt en kvinnelig hovedperson, eller også kvinnelige og mannlige hovedpersoner.

«Woman on the Edge of Time» av Marge Piercy er hard core feministisk science fiction, men absolutt vel verdt å lese (må jeg legge til for de som måtte bli skeptisk av mitt ordvalg). Boka er også innom tematikken «sinnsykhet» og syke sinnsykehus, siden hovedpersonen er «sinnsyk» i vår verden.

Men jeg leser slett ikke utelukkende sf, og har nok ambisjoner om å lese litt mer samtidslitteratur (her med dobbel betydning) etter hvert. Av ikke-sf vil jeg i denne omgangen anbefale Hanif Kureishi: «The Buddha of Suburbia» og Kazuo Ishiguro: «The remains of the day», den siste handler om en engelsk butler. Begge bøkene foregår i England. Dettte var to bøker jeg hadde fått i en bokpakke sammen med «The Unbearable Lightness of Being» i The English Bookclub for noen år siden. Jeg meldte meg inn for å få velkomstgaver (som vel alltid er grunnen til at man melder seg inn i diverse bokklubber), men etter hvert som man begynte å handle på amazon isteden ble det litt meningsløst å være medlem i en sånn bokklubb, der det ikke var spesielt enkelt å avbestille bøker.

Siden jeg leste bøkene mange år etter at de kom, unngikk jeg den eventuelle hypen som kan ha vært da de kom. For meg var dette så godt som ukjente titler. Grunnen til at det drøyde så lenge før jeg leste dem, er vel først og fremst at jeg generelt sett har mange bøker i hylla som jeg ikke har fått lest ennå. Dessuten hadde jeg jo ikke hørt noe som helst om dem før jeg leste dem. Men da jeg skulle begynne på «The Remains of the Day», som jeg leste først, trodde jeg at boka skulle handle om et ungdomsmiljø i London. Da boka isteden handlet om en butler ble derfor overraskelsen stor. Jeg hadde rett og slett blandet de to, etter å la lest bakpå den ene boka da bøkene kom i posten (sikkert for minst en 7-8 år siden). Det var altså den andre boka som handlet om ungdommer i London (rettere sagt er hovedpersonen en halvt britisk/halvt indisk unggutt som vokser opp på Østkanten).

Gullkorn om kunstneren fra formann Siv J.

Nå lover jeg at det blir ei stund til jeg skriver mer om Frp, men dette gullkornet var for godt til å ikke spre videre. Følgende hadde Siv Jensen å si om kunsten og kunstneren i sin tale på landsmøtet til Frp i helga:

«Vi i Frp har skjønt at skaperkraften er noe som kommer innenfra, og at statlige subsidier ikke er det som utløser skaperkraften. Hvorfor skal man få støtte straks man klarer å klore ned noe på et lerret, mens vi andre må ta opp studielån over mange år for å utløse vår skaperkraft?» (Sitert fra artikkel «Advarte mot olje-krasj» i Klassekampen 08.05.06.)

I Frp har de skjønt det. La kunstnerene sulte og kunsten blir desto bedre! Det kan se ut som Siv har et litt gammeldags og romantisk bilde på kunstneren som selvlært autodidakt. Hun har nok ikke fått med seg at svært mange kunstnere i dag tar utdanning for å bli kunstnere, og følgelig tar opp studielån … Eller at Norge er et lite land, som neppe får særlig mye kunst og kultur uten støtteordninger.

Det underliggende budskap må i alle fall være klart: Hvis du vil holde på med noe som har med kunst eller kultur å gjøre , og håper på å kanskje få deler av inntekta fra statlige støtteordninger, så er ikke Frp partiet for deg.

Tilbake til normalt

Ja, så var sommeren over for denne gangen, ja i alle fall i denne omgang. Nå er det tilbake til gode gamle 6 grader, men foreløpig er det oppholdsvær og ikke regn. Når finværet slår til er det så lett å tenke at det skal fortsette ei stund, men her i Nord-Norge skifter det fort. Enda godt at jeg ikke var inne hele lørdagen og gjorde husarbeid, som var den opprinnelige planen …

Vi kan i det minste ta fram bildene og minnes den fine sommeren i mai, her eller her (lagt ut av Stian).

Hvorfor jeg ikke stemmer Frp

Mot denne overskrifta kunne en kanskje innvende at det virkelig ville være en sensasjon om jeg faktisk stemte Frp. Siden jeg i utgangspunktet er både temmelig venstrevridd, feminist, miljøvernengasjert og det som verre er, har jeg oddsene mot meg. Sannsynligvis er jeg avskrevet av Frp for lengst. Men i disse tider hvor Frp er oppe i 35% på meningsmålinger er det kanskje på sin plass å forklare hvorfor jeg ikke stemmer som «folk flest». Nå har de vel riktignok falt ned til 30% på de siste meningsmålingene. Det er vel en del i distrikts-Norge som ikke har likt at Frp vil redusere overføringene til bondestanden kraftig. Det vil helt klart slå ille ut for Nord-Norge, blant annet.

Men nå er det vel egentlig ikke den siden ved Frp-politikken jeg har vært så opptatt av når jeg har avskrevet Fremskrittspartiet. Jeg har ikke satt meg så nøye inn i distriktspolitikken deres, men at den er såpass drastisk overrasker meg ikke. For politikken er preget av at det meste av overføringer fra Staten til ulike formål skal kuttes og begrenses, og så skal den enkelte heller betale mindre skatt, og enkelte utvalgte formål skal få mer.

Kjøretøyavgifta

Frp sier flere ting som folk flest kan si seg enig i. Selv jeg ville ikke hatt noe imot å slippe å betale bilavgifta, for den gjør mars-økonomien helt håpløs for ei husholdning der en person fortsatt prøver å studere. At folk synes det høres forlokkende ut med lavere bensinpriser skjønner jeg også, selv om jeg ikke synes det er noen god idé med tanke på den økte forurensinga det vil føre med seg. Vi kjører jo heller ikke så mye bil, så økonomisk går det ikke så veldig hardt ut over oss at prisene er høye. Det ville være verre for oss om bussprisen økes, som vil skje om Frps partiprogram settes ut i livet.

Tv-lisens er dyrt

Frp vil også fjerne tv-lisensen, noe som helt klart appellerer til mange. Det ville ikke vært meg i mot å slippe å betale den avgifta, og jeg setter ikke så stor pris på at den stadig økes. Samtidig vet jeg jo at et bortfall ville medføre reklame på nrk, og at de ikke ville ha råd til mange av de gode produksjonene som lages i dag. Spesielt barnetv og barneprogrammene har vi stor glede av, og nrk og nrk2 er vel blant de kanalene vi ser mest på (selv om vi generelt ikke ser så fryktelig mye på tv).

Mindre skatt, mer til meg?

Å senke skattene er en annen ting Frp vil gjøre som jo høres flott ut, selv om det har en bakside de ikke sier så mye om, at mange gode formål må kuttes. Men spesielt når en sitter der med baksmellen i postkassa kan det friste med lavere skatter … Å prioritere de eldre, slik Frp stadig snakker om, er selvsagt også noe alle kan være enig i.

Men hva er det som skal kuttes med frp: Bl.a. bistand, likestillingsformål, støtte til barnehager, dagpenger, kollektivtrafikk, kultur, støtte til samene/legge ned Sametinget. Alt sammen er ting jeg mener er viktige saker, så da er det kanskje ikke så rart at jeg må velge et annet parti. Partiprogrammet til Frp sier også mye rart, og dette har det vært en del fokus på i det siste.

Partiprogrammet

Jeg tror mange av de som stemmer Frp umulig kan ha lest partiprogrammet. Men hvem er det egentlig som leser partiprogrammene før en bestemmer seg for hvem en skal stemme på? Jeg leste noen få kapitler i partiprogrammet på nett for ei tid tilbake, etter å ha lest et par leserinnlegg i Nordlys. Jeg har lest kapitlene om Frps syn på miljø, familie og barn, og kultur.

Det som slo meg i mange av de avsnittene jeg leste, var hvordan Frp talte med to tunger. De motsa seg selv! Det er vel muligens ikke så uvanlig i politikken at en ikke alltid kan ha en klar linje, men her var det åpenbart at partiprogrammet skulle gi noe til enhver smak, og helst ikke støte noen. Dessuten er vel poenget å tilsløre hva de egentlig mener. Eksempelvis i rovdyrproblematikken: Frp ønsker at Norge skal ha en rovdyrbestand. Samtidig sier de at de vil gjøre det enklere å få fellingstillatelser for rovdyr. Spesielt for ulven sin del må dette være motstridende formuleringer.

Manglende klimapolitikk

Når det gjelder klimapolitikk er de imidlertid ikke uklare på hva de mener, det skal de ha. Samtidig er formuleringene om at det ennå ikke er bevist at menneskene påvirker klimaet nok til at jeg avskriver Frp som mitt parti. Og alle som har opplevd den siste vinteren i Tromsø, med vekslende regn og snø, eller sommeren i mai (!) burde begynne å lure på om det ikke er noe som endrer seg i verden. USA sin klimapolitikk bør vel også snart ta en annet retning, etter alle naturkatastrofene de har opplevd. Og det tar vel ikke altfor lang tid før Frp gradvis endrer formuleringene på dette punktet. I alle fall hvis de skal være et parti for folk flest.

Barnehageliv

Men tilbake til uklare formuleringer i programmet: Det som er kanskje mest skremmende ved Frps politikk er familiepolitikken. Den statlige støtten til barnehagene skal fullstendig forsvinne, og isteden skal barnefamiliene få pengene selv, i en utvidet barnetrygd, der også kontantstøtten inngår. Penger til den enkelte famile er vel og bra. Men i praksis blir det ”tilbake til kjøkkenbenken” for kvinnene, for andre enn de rikeste kommer ikke til å ha råd til barnehage. Noen store forhåpninger til at menn også vil velge å være hjemme har jeg ikke, for i de fleste familier er det mannen som tjener best.

Ev. vil familier velge dagmamma isteden, så Frp er muligens partiet for alle som driver som dagmamma. Og hvis Frp tror at dette vil få barnetallene i den norske befolkningen opp, så må de tro om igjen. For mange kvinner ser ikke for seg en tilværelse der hun ikke har mulighet til å velge utdanning og jobb hvis hun er så ”uheldig” å få barn. Og hvis de tror det vil føre til økt integrering blant innvandrere, så må de nok tenke seg om en gang til. Men økt integrering er nok ikke tenkt på i denne sammenhengen.

Men samtidig som Frp tar bort barnehagene i praksis, uten å si det i klartekst, så har de også med følgende formulering: ”Siden begge foreldre i svært mange familier er utearbeidende og ofte i skiftarbeid, er det viktig å legge forholdene til rette for tilstrekkelig utbygging av barnehager samt for at barnehagenes åpningstider blir mer fleksible.” Denne formuleringa får en også opp hvis en går på ”Barnehage”, under ”Frp fra a til å”. De tør altså ikke å si rett ut hva konsekvensene av egen politikk vil være.

Politikk med forbehold om konsekvenser

Og i praksis er det klart at det skal litt til at Frp vil få igjennom en slik politikk i Stortinget. Nylig uttalte også Siv Jensen at de selvsagt måtte utrede konsekvensene av denne politikken før de satte den ut i livet. Det er nok lurt, for i denne saken tror jeg også partiet er på kant med hva folk flest ønsker. Det er klart barnefamiler kan ønske seg en større direkte støtte, men hvis det innebærer at det blir umulig å få råd til barnehage, tror jeg neppe det blir særlig populært blant de som ikke har mulighet til å være hjemme.

Et lignende forbehold når det gjelder kollektivtrafikken har de også nylig ytret som svar på kritikken. Det er visst ikke sikkert at de vil redusere støtten til kollektivtrafikken fullt så mye, siden de har blitt gjort oppmerksomme på at det vil øke trykket på veiene betraktelig …

Lånekassen

En annen ting jeg er skeptisk til er at ”Fremskrittspartiet vil avvikle Statens Lånekasse for Utdanning og erstatte denne med en statlig garantiordning som den enkelte student kan benytte.” Hvem skal i så fall administrere garantiordningen? Hvorfor legge ned Statens lånekasse når den fungerer? De sier også at: ”Summen av lån og stipend bør ta sikte på å gi studentene tilstrekkelig kjøpekraft til å kunne studere på heltid.” Det er jo fint, men kan da ikke lån og stipend økes, og samtidig beholde Lånekassen?

Kultur

Kulturpolitikken må vel også sies å være en grunn til at Frp ikke er mitt førstevalg. De har i partiprogrammet formuleringer om at kulturlivet stort sett må basere seg på frivillighet og klare seg med sponsormidler. Kulturen som får støtte må være kultur som appellerer til folk flest. Hva da med den kunsten som ikke alltid appellerer til ”folk flest” i første omgang, men som kanskje kan gjøre det seinere?

Enkelte kulturbygg skal imidlertid fortsatt få midler til drift og vedlikehold, jeg går ut fra at de da tenker på enkelte teaterbygg, biblioteker el.l. Hvilke andre kulturtilbud og utøvelse av kultur som fortsatt vil få støtte hvis Fremskrittspartiet kan en vel bare lure på. Vil RidduRiddu-festivalen (urfolksfestival i Kåfjord) få støtte? Er samer folk flest? Det spørs vel, siden de også ønsker å legge ned Sametinget. Vil Filmfestivalen i Tromsø få støtte? Ja, kanskje, siden det mer og mer har blitt en publikumsfestival. Men kanskje de vil mene den må klare seg med sponsormidler.

Jeg frykter for at det vil bli lite penger til kultur om Frp får bestemme. Her i Tromsø var Frp-erne forarget over at kommunen prioriterte nytt Rådhus, med et flott nytt bibliotek og flerkinoanlegg i samme bygg. At byen hadde ventet flerfoldige tiår på ny kino og et større og mer funksjonelt bibliotek var det ikke den store forståelsen for. Men etterhvert som det viser seg at både den nye kinoen og biblioteket er kjempepopulært blant folk flest, har liksom kritikken stilnet noe.

Tabloid

Frp-ere er veldig flinke til å få fram sine poenger i debattprogrammer på tv, slike programmer jeg må innrømme at jeg ikke klarer å se for ofte på. Det blir for mye mas, og for lite nyansert etter min smak. Men det er vel flere som ser slike programmer enn som leser lengre avisartikler om politikk, slik jeg innimellom gjør. Sånn sett er jeg vel muligens ikke ”folk flest”, som jo er slagordet og målgruppa til Frp. Men hvem er egentlig folk flest?

Jeg tror det stemmer, det jeg har lest i mindre tabloide aviser (mulig det var Klassekampen), at den rådende journalistikken i dag hjelper Frp opp og fram. At det stadig er fokus på hva den enkelte har rett på, hvordan vi kan spare penger, og alt vi ikke skal finne oss i, baner veien for Frps politikk og synspunkter. Jeg tenker på forbruksjournalistikken og fokuset på enkeltmenneskets rettigheter. F.eks. saker som: Skal ikke Staten snart sette ned bilavgiftene? Og som i Nordlys en dag: Får ikke hogge i egen skog, privat skog skal vernes …

At journalistene stort sett ikke selv skal argumentere for et politisk syn hjelper også på, likeledes at Frp er et av de partiene som får aller mest plass i avisene. Også Morgenbladet (som riktignok ikke har noen klar politisk ideologi) har i det siste hatt store oppslag om hvordan Frp er i vinden, og hvordan Frp-ere går på ideologikurs. Oppslagene er ikke nødvendigvis spesielt pro Frp. Men de er ikke spesielt kritiske heller. Og andre partier får ikke den samme oppmerksomheten.

Nå går også jeg i fella, og gir Frp enda mer publisitet. Og all publisitet … Men stemmen min får de aldri!

Middag med Chevy Chase?

7001.jpgNå kan du spise middag med Chevy Chase og hans kone eller spille Pocket Billiards med Chevy i hans hjem, hvis du har råd til å by femsifret. Møt større og mindre kjendiser, og gi samtidig til et godt formål på charity buzz! En kan få møte Bette Midler, Martha Stewart eller en haug andre jeg ikke har hørt om. Men de er sikkert veldig kjent i USA.

Her er det mye spennende å by på, hvis en har en liten millonær i magen … Det er eksotiske reiser, og en kan «få» kaffe latte daglig på Starbucks i et helt år. Men alle budrundene er ennå ikke kommet så høyt, og alt er heller ikke like dyrt. En kan f.eks. fortsatt by bare 125$ for «Join the Junk Gypsies in Austin, Texas for a Shopping Spree and Down-Home Fun», hva nå det måtte innebære … Eller hva med en signert poster fra Ed Norton, eller «Dine with politically minded cartoonist, Dan Piraro at Red Bamboo and take home an original cartoon» eller Mike Myers autographed copy of Goldmember, from the amazing Austin Powers Collection!