Jeg begynte å skrive på dette innlegget for noen dager siden, men av en eller annen grunn ble jeg ikke helt fornøyd med teksten. Det skulle handle om kommunikasjon, noe det er uendelig mange vinklinger en kan ha på. Egentlig kan en trekke fram det aller meste, og eksemplene en kan trekke fram er også nærmest uendelige (siden tekster omgir oss overalt). Det er altså et grunnleggende tema, en må vel kunne si at det er et av de evige temaer. Problemet mitt, da jeg plagdes med denne teksten, var kanskje at jeg hengte meg litt opp i et litt vagt eksempel som jeg ønsket å få med, og det var ikke bare å få det til å passe helt inn. Utgangspunktet for teksten skulle være at kommunikasjonen så lett kan slå feil. At det noen ganger blir sagt for mye, eller for lite. Ingenting eller alt for mye, begge deler kan slå helt feil ut, tror jeg. Men så hadde jeg ikke funnet et konkret eksempel, og det er selvfølgelig alltid enklere å benytte enn et vagt og mer utydelig et.

Det jeg ønsket å si noe om var ikke Venus og Mars, ikke bare om det i alle fall. Om vi ikke alle bor på nøyaktig samme planet, så er det vel ganske barnslig å tro at vi kommer fra vidt forskjellige planeter, bare fordi vi er født med forskjellig kjønn. Men selvsagt har det noe å si hvilken kant en ser noe fra, og fra hvilken side av grensa du ser noe fra. Er du innenfor eller utenfor, og kan du vende tilbake til der du sto i sted? Mange har opplevd at måten man leser ei bok endrer seg når det har gått tilstrekkelig mange år. Man har fått noen nye referanser med tida, og forhåpentligvis noen nye erfaringer å lese teksten ut i fra. Forskjellen blir kanskje mest merkbar om man først har lest en tekst som ung jente, og så finner den fram fra hylla 10 eller 20 år seinere (støvete, og avglemt kanskje). Det har jeg gjort blant annet med Jane Eyre, og den andre gangen jeg leste den var både engelsken blitt mye bedre (for det første), og jeg fikk også generelt langt mer ut av den. Jeg hadde større kjennskap til både historie og litteraturhistorie, hadde i det hele tatt lest mer, noe som gjorde at jeg fikk mer ut av lese den.

De fleste tekster og utsagn, kan leses på så alt for mange ulike måter. Noen tekster er mer åpne enn andre , og gir rom for større tolkninger. Avgjørende er selvfølgelig hva slags kontekst man leser de i, og om man har den samme oppfatningen om hva som er verden (og hva som er konteksten). Og selvfølgelig er det kjedelig, og nærmest umulig, å tenke over alle måter en tekst kan bety noe på, hver gang man sier noe. Men noen ganger går kommunikasjonen feil rett og slett fordi man ikke kjenner helt til konteksten man sier noe i – eller ser bare sitt eget ståsted.

Man kan for eksempel tenke seg at man har en samtale, kanskje til og med om svært eksistensielle spørsmål. Så kan det etter hvert vise seg at man snakker forbi hverandre, og at mye av det som har blitt sagt har vært en stor misforståelse. Det kan jo skje nokså ofte, og en trenger ikke å oppdage at man har snakket forbi hverandre engang. Og de fleste misforståelser har jo ikke så altfor store konsekvenser heldigvis. Som regel er det jo bare å ta en telefon og sende ei melding og finne ut av det.

En gang har jeg opplevd at jeg gikk ut av et rom, og i ettertid følte jeg at hele samtalen hadde vært en veldig stor misforståelse. Jeg sendte faktisk også meldinger for å prøve å finne ut av det underveis, men svarene jeg fikk var ikke oppklarende. Det ble ikke erkjent at det var noe problem, så det var jo også forvirrende.. Så om det virkelig var en misforståelse, eller om det bare var jeg som var så dum at jeg ikke hadde skjønt helt hva som foregikk er jeg litt usikker på. I ettertid føler jeg i alle fall at jeg befant meg i mørket, og rett og slett ikke hadde lagt merke til omgivelsene, dvs. hva det egentlig ble snakket om. Det kan nesten føles litt skremmende når kommunikasjonen slår så fullstendig feil. I ettertid kunne jeg vel ha ønsket at noen hadde sagt noe, kanskje til og med sagt unnskyld (Gud forby!). For jeg mener jo at jeg ikke kan ta på meg skylda for at det ble en misforståelse, i alle fall ikke hele skylda. Noen oppklarende ord hadde nok hjulpet, og det hadde nok gjort det enklere for meg å forholde meg til det hele i ettertid. Men det er vel sannsynlig at det var noen som ikke syntes det var helt nødvendig at jeg skulle skjønne noe, eller ikke så helt problemet.

Forresten gikk jeg også tilbake noen få timer senere, fordi det føltes så viktig å finne ut av ting, men det eneste jeg fikk ut av det var at det hele kanskje hadde vært en slags spøk, men jeg var ikke helt sikker på hva som egentlig var ment. Det så mer ut til at noen ville prøve å skremme meg enn å forklare, men kanskje jeg misforsto, det hele var kanskje ikke ment til meg (og jeg kom kanskje tilbake for tidlig). Uansett valgte jeg på min side i ettertid heller å holde meg borte ei stund, etter et mislykket forsøk på å finne ut av ting. Istedenfor å risikere ytterligere misforståelser, valgte jeg heller å fokusere på andre ting. Og en strålende sommer var det også, med virkelige sommertemperaturer for en gang skyld.

Men seinere, istedenfor at noen kom og sa noe, opplevde jeg en en hel del hinting, som absolutt ikke gjorde situasjonen noe bedre. Dette gjorde meg faktisk paranoid, og jeg følte meg også en smule forfulgt av dette i ettertid. På et tidspunkt ble det nesten så ille at været var det eneste det var trygt å snakke om. Men selv ikke været kan det vise seg at det er helt trygt å snakke om. Kanskje handlet  det tross alt om noe mer enn hvor tidlig den første snøen falt i fjor.

Konklusjonen må vel bli at noen ganger kan det være bedre å si ting rett ut, enn å hinte om det. Kanskje høres jeg bitter ut nå, men det er jeg jo selvfølgelig ikke. Det var selvfølgelig ikke meninga å gi det inntrykket. Dette skulle bare være et litt vagt eksempel på en feilslått kommunikasjon. Og det burde vel ha vært med navn her for å gjøre det hele mer konkret, men så vil jeg jo ikke henge ut noen heller. Navn er heller ikke viktig i akkurat denne sammenhengen.

Som tidligere sagt har ord så mange konnotasjoner (betydninger), at det samme ordet kan være positivt for en person og helt forferdelig negativt for andre. Dermed er det som regel enklere å snakke med noen man kjenner også, da er det lettere å oppfatte om noe er sagt i fullt alvor eller ikke. Det er også langt lettere å kommunisere på morsmålet sitt enn med skoletysken, eller på et språk man bare har lært på et toukers-kurs på Island. Og et helt normalt ord, som f.eks. «hore», kan jo oppfattes som både positivt og negativt. De fleste vil vel oppfatte det som noe mer negativt ladet enn positivt. Det kan jo også brukes som et skjellsord, og har jo dermed i alle fall langt mer kraft i seg enn f.eks. et ord som stol. Hvis noen skulle ønske det, kan de gjerne kalle meg ei «hore», uten at jeg tar meg så veldig nær av det. Men det kommer vel litt an på sammenhengen, hvor alvorlig en tar slikt også. Hvis en bor i et land der kanskje medfører dødsdom å få en slik anklage, der slike ord bør omgåes med forsiktighet, vil en kanskje ikke ta fullt så lett på det.

Konklusjonen må vel bli at egentlig må man vel bare prise seg lykkelige over at man klarer å kommunisere i det hele tatt.

Jeg må også passe meg, så jeg ikke blir for tørr og kjedelig og akademisk.