Jeg blogger generelt lite for tida. Det er en gjenganger. Jeg har ikke så mye jeg ønsker å si stort sett. Og jeg har ingen stor skrivetrang. Har vel også lurt litt på om jeg skal blogge. Jeg både vil og jeg ikke vil. For jeg har jo en hang til å blogge personlig ofte, og kanskje jeg heller da skulle skrive mer anonymt, starte en ny blogg kanskje… Jeg vet ikke. Har ikke helt funnet ut av det ennå. Ofte er det heller ikke så mye tid til å blogge. Og nå har jeg den unnskyldninga at min bærbare fungerer dårlig. Jeg får ikke brukt den så mye akkurat nå, for batteriet er dårlig. Kanskje bør jeg bytte hele maskinen snart. Men jeg håper MacBooken min skal holde ut ei stund til, i alle fall. Men jeg har jo skrevet noen utkast som jeg ikke ble helt ferdig med, da jeg skrev dem. Og så glemte jeg det litt. Ofte glemmer jeg at jeg har en blogg, har liksom ikke kommet helt inn i det etter å ha vært borte ei stund. Og det jeg kladdet før Utøya, passet plutselig ikke helt å publisere rett etterpå syntes jeg. Jeg har heller ikke følt for å skrive noe her om Utøya-tragedien, det har jo vært skrevet så mye. Etter hvert kan det kanskje bli nok for de etterlatte at alle skriver om det. Men det vil jo også nødvendigvis bli skrevet mindre etter hvert. Kanskje vil jeg prøve å skrive noe om det jeg også, etter hvert.

Får vel se hva det blir til, om jeg skal fortsette med denne bloggen eller ikke. Bør kanskje prøve å fornye litt i alle fall.

En gang om dagen er ensomheten så stor,
at man ikke kan stille noget op med den.
Og én gang er lykken.
Indimellem må man så se at få ordnet sine ting.

Søren Ulrik Thomsen

Det er sommer i Tromsø, og man har ikke lyst til så mye annet enn å være ute da. Få mest mulig sol hver dag, for vi som har bodd her ei stund vet jo at det fort kan bli regn isteden, og kanskje rundt 10 grader isteden, i ukesvis (bank i bordet). Så nå som det har vært godvær noen dager, har jeg prøvd å være ute mye. Og det blir ikke tid til så mye husarbeid inne da. Har vært på veranda en del, med aviser og fått lest litt bok til og med (og det har jeg gjort særdeles lite de siste månedene). I dag har vi vært på tivoli, og de som jobbet på tivoliet var litt blidere enn de bruker å være (men bare litt). Jeg skjønner egentlig ikke helt hvorfor folk som jobber på tivoli alltid er så sure, er det så ille å jobbe der da? Men jeg fikk kjøre radiobil og spise sukkerspinn. Ungene fikk kjøre karuseller. Og vi kastet bort masse penger på «kloa», som ofte er helt umulig. I fjor vant eldste sønnen min 4 ting på «kloa», bare med 5 tjuere. Da en av de tivoliansatte så det, var han snar å gå inn å justere på hastigheten…

Ellers har vi vært en del på Kvaløya, vært ute i hagen hos mine foreldre, vi har satt opp plaskebasseng. Og jeg har fått kjøpt en del blomster jeg skal plante foran huset (i borettslaget der jeg bor). Hadde planer om å dra på tur, minstejenta hadde lyst til å dra på fjellheisen. Men det får bli en annen dag, hvis været holder.

Jeg er glad for at jeg tross alt fikk med meg denne ukas naturfenomen i Nord-Norge, en delvis solformørkelse. Ut i fra avisa så det nærmest ut til at man måtte springe opp på fjellet for å få det med seg, men den var faktisk synlig i mitt nabolag. Men så bor jeg også ganske høyt oppe på denne øya.

Det har blitt kalt en delvis solformørkelse av midnattssola, jeg vet ikke om det stemmer helt, siden det for det meste foregikk før klokka var 12. Men jo, det sluttet jo litt over 12, så da var det vel delvis en delvis formørkelse av midnattssola. Dagbladet rapporterte at det var blendende, og det var det! Det var som om jeg aldri hadde sett sola før. Jeg tror aldri jeg har stirret så lenge på sola før. For det lærer vi jo at vi ikke skal, som barn, mange av oss i hvert fall. De fleste finner det vel ut av seg selv, om ikke annet. Og selv med solbriller fikk jeg en skrekkelig og plutselig hodepine idag, men forhåpentligvis ingen varige mèn.

Men jeg er glad for at jeg kom meg utenfor døra, og gikk de ca. 100 metrene opp bakken for å se på sola. Det viste seg nemlig at det var fint mulig å se solformørkelsen på toppen av borettslaget jeg bor i. Der på toppen av bakken, både ved garasjetaket og videre bortover, var det samlet mange mennesker. Ikke noen veldig stor folkemengde (jeg telte ikke), men sikkert over 20, og så var det hele tiden noen som kom og gikk. Og det kom kjørende biler som stoppet, der biler vanligvis ikke stopper, og mange kom syklende. Det var en slags underlig feststemning i lufta. Det hørtes også ut som det var noen turister, blant de som kom syklende. Og hovedpersonen selv, sola, den var usedvanlig stor og skinnende, og så manglet den en bit. Den så virkelig ikke ut som seg selv.

Dessverre fikk jeg ikke tatt noe virkelig godt bilde av den, siden jeg ennå ikke har fått meg så mange linser til det nye kameraet mitt. Vanligvis har jeg ikke så mye bruk for å ta bilder langt borte. (Men så har jeg bare hatt det siden februar, og det er vel noe jeg kan ønske meg og spare til etter hvert.)

Jeg kjøpte inn rosa og hvite roser til 17. mai, men innså vel etterpå at det var litt bortkastet. Når man har barn som plukker bugnende gule vårblomster til en, så trenger en ikke kjøpe inn roser som har reist langt. De fine blomstene dukket fram i nabolaget i løpet av kort i tid i de fine sommerdagene vi hadde i forrige uke. Dessverre holdt det ikke helt til 17. mai, da ble det ganske kaldt og vind, men i det minste ikke regn.

Men generelt er jeg jo generelt veldig glad i roser, og det er veldig fristende å kjøpe når det er på coop-tilbud til 59 på Prix. Må nok innrømme at jeg er blitt langt flinkere til å kjøpe meg blomster etter at jeg ble singel. Vet ikke helt hvorfor, det hadde vel ikke trengt å være sånn. Kanskje har det også noe med at blomster har blitt mer tilgjengelig de siste åra. Kvaliteten på prix-rosene er vel ikke alltid den beste, men de ser jo fine ut, og så står de rett ved kassa, i mange forskjellige farger, rød, rosa, hvite, orange, gule og til og med stripete røde/hvite.

Men med flere uker og måneder i strekkk med roser på den lokale prixbutikken, så kan en kanskje begynne å lure på om det er helt rett, at roser skal dyrkes i Afrika, og sendes helt til Tromsø. Kanskje burde heller jorda bli brukt til å dyrke mat, og miljømessig er det neppe så bra at de har reist så langt. Men fine er de jo, den korte stunda de varer. Og det finnes vel verre ting å ta tak i, enn roser som har reist et stykke før de kommer i hus. Om en tenker på andre ting som dyrkes fram og konkurrerer med matproduksjon, er f.eks. de store mengdene bomull som dyrkes til klær, klær som kanskje bare blir brukt noen få ganger. Noe som vi stort sett kan ta for gitt, og ikke trenger tenke så mye over. Det kan jo bli litt slitsomt om en skal ha moralske kvaler hver morgen når man kler på seg. Men jeg er veldig tilhenger av økologisk bomull, og at prøver å finne alternative råstoffer til å lage tøy av.

Men nå tror jeg det snart er på tide å plante i «hagen» og på verandaen, og det jeg har av gamle barneklær i huset har jeg tenkt å gi bort eller gi til loppis, og sånn tenker vel heldigvis de fleste.

Dette har jeg fått som et facebook-meme, men poster det like godt her også. Instruksen er som følger:

The BBC says most people have only read six of the following top-100 books. Instructions: Copy this, bold those books you’ve read in their entirety. Italicise the ones you started but didn’t finish or of which you have read only an excerpt.

Tag other book nerds.

1 Pride and Prejudice – Jane Austen

2 The Lord of the Rings – JRR Tolkien

3 Jane Eyre – Charlotte Bronte

4 Harry Potter series – JK Rowling

5 To Kill a Mockingbird – Harper Lee

6 The Bible

7 Wuthering Heights – Emily Bronte

8 Nineteen Eighty Four – George Orwell

9 His Dark Materials – Philip Pullman

10 Great Expectations – Charles Dickens

11 Little Women – Louisa M Alcott

Nå er det forøvrig blitt ei stund sia jeg har skrevet noe her… Har tenkt på å skrive noe her lenge, men har ikke vært så inspirert, har ikke hatt så mye å si egentlig. Skal vel egentlig ikke love for mye, får se hvor mye blogging det blir tid til framover, og om det dukker opp noe å skrive om. Blir jo litt kjedelig å blogge om at man ikke blogger i lengden… Og snakke om at man ikke har noe å si…

I dag kom den første snøen! Jeg blir alltid så utrolig glad når den første snøen kommer, uansett. Det er kanskje litt merkelig, eller er det det? Er sikkert mange som har det sånn. Minstejenta ville springe rett ut og leke i snøen, og lage stor snøball, det var ikke vanskelig å overtale henne til å gå i barnehagen i dag. Så uansett om det kanskje er litt tidlig med vinter allerede nå, er det fint med den første snøen som faller. Det er vel en grunn til at jeg tross alt bor der jeg bor. Forøvrig skrev jeg om den første snøen i fjor også, så kanskje jeg kan gjøre det til en tradisjon (men de siste innleggene fra 2009 fant jeg ikke igjen da jeg skulle starte opp bloggen igjen på nyåret, så det er dessverre ikke mulig å sjekke om jeg gjentar meg selv her. Mulig det går an å finne det likevel, om jeg bare leter litt mer…)