Jeg har vel ikke helt bestemt meg for om blogging er noe jeg skal fortsette med. Og vært litt usikker på om jeg har ønsket å være privat eller ikke. (Noen ganger følt at jeg har blitt for privat – det kan være en balansegang noen ganger). Men så lenge jeg skriver deler jeg noe av mitt liv med andre, slik er det nok bare. (Og ikke bare for meg er det slik.) Det betyr jo ikke at jeg velger å dele alt jeg gjør med verden, med bloggen, facebook, twitter eller andre nettsteder. Noen ganger synes jeg det er helt greit at det er hemmelig hva jeg har til middag den dagen, eller hva jeg har funnet på en ettermiddag. Jeg synes det er ganske fint å være hemmelig.

Jeg har vel også vært fristet av å være fullstendig hemmelig, og rett og slett gå av nettet en periode. Jeg har jo delvis forsvunnet fra nettet noen ganger. Men jeg har vel aldri gått fullstending offline over lenger tid siden jeg begynte å blogge i 2000/2001 – så det har nok også noe med hva man har vent seg til å gjøre, og være. Men det har fristet noen ganger, ja det har det. Men kanskje ikke akkurat nå. Planen akkurat nå er å blogge oftere, ikke sjeldnere. Det er en slags utfordring til meg selv, til å skrive mer, både her i bloggen og andre steder (altså til meg selv på dataen min). Risikoen er at noen tekster kan bli litt kjedeligere enn andre kanskje? Men poenget er også at jeg ikke skal sette skyhøye krav, sånn at det er umulig å bli fornøyd. (Men lover at det snart kommer noen innlegg med mer innhold enn denne, altså noe annet enn metainnhold).

Nå har jeg nesten ryddet vekk jula, har fått all pynten av juletreet. Litt verre er det å få juletreet ut av juletrefoten (som jeg var så heldig å få kjøpt til bare 50 kr på Europris på dagen før lillejulaften). Var også så heldig å få kjøpt et veldig fint før de pakket sammen på lillelillejulaften nede på prix. Men det gikk overraskende bra både å sage til treet, få den i foten og sette på lys. Dette gjorde jeg for første gang alene i fjor (akkurat disse tingene var det eksen min som sto for før). Men det skal bli godt å få jula ut nå. Kanskje skal jeg droppe juletre til neste år? Men spørs om jeg greier, akkurat juletre er en av de tradisjonene jeg liker best ved jula.

Glem aldri henne
du ikke møtte, –
som kanskje møter
dig efter døden.

Glem aldri henne
som kanskje ventet
på å få møte
dig hele livet.

Hva ville du savnet mest? Å ikke kunne skrive eller ikke kunne snakke? Jeg ville nok si skrive. Men i denne day and age går det det vel mye ut på det samme…

Octavia Butler har en novele om denne problematikken i «blood child». Der er det en mystisk sykdom som tar bort språket til folk. Noen mister evnen til å snakke, andre til å lese og skrive. En kvinne og en mann møtes, begge har mistet det de savner mest, hun evnen til å lese og skrive, han evnen til å snakke. Begge misunner den andre det de har fått beholde. Jeg liker veldig godt denne novella, jeg synes den sier mye om menneskene.

Et bilde av meg og min datter, tatt mens vi venter på bussen:

Litt usikker på om forrige innlegg ble for omfattende. Kan jeg egentlig skrive alt det der? Men jeg tror at hvis jeg skal komme i gang med å skrive nå, så kan jeg ikke være for streng. Jeg må bare prøve å trykke på publiser, og ikke tenke meg om 10 ganger. Kanskje kan jeg gå tilbake og redigere og skrive om litt etter hvert (jeg regner med det). Jeg merker at jeg velger å skrive om mindre i teksten, enn det jeg ofte har gjort før i blogger. Ofte er det jo sånn, at det ikke nødvendigvis blir bedre av å skrive om så mange ganger, i alle fall ikke alt for mange ganger. Noen ganger gjør det det, men ikke alltid.

Jeg har veldig lyst til å begynne å skrive igjen. Og selvfølgelig kan jeg skrive bare til skrivebordsskuffen. Men har litt lyst til å skrive her også, da. Er egentlig så lei av å måtte kjempe hele tiden, for å måtte bevise noe hele tiden. Er det ikke mulig at jeg kan få lov å bare være meg, tro? Men så tenker jeg også at tross alt, at de som ikke er så interessert i å lese dette, kan jo bare la være å lese, ikke sant. Jeg håper i alle fall jeg skal kunne skrive om det jeg vil, i denne bloggen. Og at jeg skal komme i gang å skrive litt oftere. Men da får nesten bare leserne tilgi at det kanskje vil gå litt trått i starten, og at standarden kanskje ikke blir helt 100%. Men forhåpentligvis vil jeg skrive litt oftere, og forhåpentligvis får jeg lov til det nå.