Har du noen gang følt det som om du går i ring? Hvordan komme ut av loopen? Som livet noen ganger føles som… Eller går det sakte, men sikkert framover uten at man merker det. Er det noen som vet…

Noen ganger skulle man kanskje bare ønske at man kunne gå tilbake til begynnelsen og skrive om den. Men selvfølgelig ikke like enkelt når det gjelder ditt eget liv. Da kan du egentlig bare late som en epoke i livet er over, og at du begynner på nytt. Men ombestemmer du deg når det gjelder utdanning og yrkesliv er det ikke alltid like enkelt, da må du nesten ha god råd for å finansiere ei ny utdanning, om du har brukt opp din kvote hos Lånekassen. Jeg tror jeg valgte sånn ca. riktig når det gjaldt utdanning, selv om det ikke var så nøye gjennomtenkt hva jeg valgte da jeg begynte på universitetet. Jeg skulle kanskje ha satset enda litt mer på litteraturen, og ville nok ha blitt tidligere ferdig med hovedfaget om jeg hadde valgt å skrive en litterær oppgave i utgangspunktet.

Skriver man en tekst er det lettere å gå tilbake å endre på begynnelsen. Men da må man kanskje skrive om hele teksten også. Eller kanskje det blir lettere å forkaste hele teksten, og bare begynne på en ny. Hva hadde f.eks. skjedd om Askepott ikke måtte springe ned trappen før kl 12. Hadde kanskje prinsen gått lei før dansen var omme? At magien sluttet så brått var selvsagt en del av planen til den gode feen. Men det visste jo ikke Askepott, hun visste ikke engang at hun hadde danset med prinsen. Og kanskje hadde hun drømmer om å komme tilbake en dag, men kanskje ikke akkurat på den måten.

Når du leser denne historien (eller ser filmen) tenker du kanskje at Askepott, det kunne vært deg. Men det er det ikke. Livet er ikke like magisk kanskje, du kan i alle fall ikke huske å ha møtt noen magisk fe. Du begynner kanskje å lure på om denne noen gang vil dukke opp? Engang må det ha fantes 100 forskjellige versjoner av Askepott, minst. Sikkert enda flere. I dag er vi mest familiær med Disney sin versjon. Og her i Norge er vi veldig glad i den tjekkiske varianten, som er så heldig at hun får tre magiske nøtter i gave. Kanskje er det derfor det er blitt julefilmen framfor noen her til lands, det må være nøttene og så snøen. Og tradisjonen. Og de morsomme stemmene til Knut Risan. Noen ganger er det fint at ting gjentar seg, men det er kanskje greit at man ser den filmen bare en gang i året.

Det forrige innlegget mitt ble så langt at jeg nesten fikk lyst til å be om unnskyldning for det. Det burde kanskje ha vært litt kortere, jeg merket det. Men jeg tror jeg var gått lei av omskrivninger. På den annen side, så er det jo bare å la være å lese om teksten blir litt lang. Det er ofte at jeg ikke orker å lese hele teksten om det blir kjedelig, når jeg leser avisa f.eks. Jeg er vel heller ikke den eneste som noen ganger kan skrive litt langt… Det er et utbredt problem. Men så spørs det om jeg tar meg tid til å skrive om det forrige innlegget, i alle fall hvis det går lang nok tid. Jeg vurderer vel om jeg burde ta bort den biten med bestemor-Astrid og framtidsvisjonene. Jeg tror jeg skal passe meg for å spå for mye om framtida. Da kan jeg like gjerne starte opp en spåtelefon, og kanskje tjene noen penger på visjonene. Det er jo ikke sånn at jeg får penger for å skrive her, enten jeg omskriver eller ikke. Så noen ganger lurer jeg på hvorfor jeg bruker tid på det (enda jeg nettopp er tilbake her). Kanskje finnes det bedre ting å bruke tida på.

Det er vel noe med at det er litt morsommere å skrive for andre enn for skrivebordskuffa, og at man kanskje skjerper seg litt mer. Likevel må jeg innrømme at jeg aldri har ønsket meg et stort publikum. Og har vel egentlig aldri trodd at det var mer enn et par lesere i ny og ne. Men i fjor vår fikk jeg en litt ubehagelig kommentar fra en nederlender, noe som fikk meg til å begynne å innse at bloggen kunne gi meg uønsket oppmerksomhet også. Dette var en av grunnene til at jeg i en periode la ned bloggen. Men så er jeg tilbake her igjen da. Tror vel i ettertid den kommentaren var ment mest på spøk, men det kan være litt skremmende likevel. Du aner jo tross alt ikke hvem det kan være. Jeg tenkte kanskje noen ville skremme meg litt. Man blir kanskje vant til det, om man har en mer populær blogg, og får mer av sånt. Foreløpig er det nok ingen umiddelbar sjanse for at jeg vil konvertere bloggen min til en ren mote- og sminkeblogg, for å vinne flere lesere (jeg har nok også dessverre begredelig dårlige kunnskaper på det området). Ikke med det aller første i alle fall (ikke hold pusten).

Det viktigste er vel at man kan bli ferdig med noe, lage nye planer, og så gå videre. Ikke henge seg opp i bekymringene bestandig. Det kommer tidsnok nye bekymringer…