Archive: september, 2006

Hva blir det denne gangen?

Hvorfor er vi så opptatt av kjønn? Et nesten obligatorisk sprørsmål når en er gravid er: «Vet du hva det blir?» eller «Hva ønsker du deg, gutt eller jente?» Og det er umulig å ikke gå og lure på hvilket kjønn det blir, spesielt når en har valgt å ikke få vite noe på ultralyden.

Det er unektelig mer spennende å ikke vite, men også litt påfallende at denne ene tingen skal være så viktig. Det finnes en rekke tegn en kan se etter, for å få vite kjønnet (som stammer fra tiden før ultralyden). Er magen bred eller er den spiss? Noen mener visst det ene tyder på jente, mens noen har snudd på det, slik at tegnene betyr det omvendte. Men jeg har aldri hørt om kroppslige tegn på den gravide kroppen som kan fortelle om hårfarge, personlige egenskaper eller temperament hos barnet. Er det ikke vel så viktig hva slags egenskaper barnet arver som hva slags kjønn det har?

Men nå er det jo fortsatt slik at vi antar at en del egenskaper følger kjønnet, og med kjønnet følger en rekke forventninger om oppførsel og egenskaper. Og om det blir gutt eller jente har selvsagt også betydning for hvilket navn en skal velge, og mens en venter må en både tenke ut potensielle jentenavn og guttenavn. Funderinga på navn fører nok også til at en lurer mer på hva slags kjønn det blir.

Heldigvis er det ikke så ille i Norge som i en del land, spesielt i Asia, der det holder på å bli et stort overskudd av gutter, fordi jentefostre velges bort. I Norge har tross alt jenter i prinsippet de samme mulighetene, selv om forventningene på en del områder fortsatt er forskjellig for gutter og jenter.

En fiskehistorie

Avisa Klassekampen bruker å ha en liten notis på sistesida, som gjerne er litt underfundig eller morsom. I dag handlet det om en gullfisk:

«En gullfisk på Museum of Scotland i Edinburgh har gjennomgått plastisk kirurgi etter at flere besøkende ved museet har klaget over at fisken var stygg. Gullfisken fikk fjernet en utvekst ved et av øynene, og ifølge en talskvinne for museet ble operasjonen finansiert ved hjelp av myntene museumsgjestene har kastet i fiskedammen.» Den samme historien fant jeg også hos nrk.

Det er godt vi mennesker bryr oss om dyrene! Og det var jo fint småmyntene kunne komme fisken til nytte.

Kakaomelk

I år fikk Martin et fristende tilbud på skolen: Istedenfor vanlig melk kunne han få kakaomelk (fra før har de fått tilbud om jordbærmelk, men den har ikke Martin vært så begeistret for). Det som var fint var at kakaomelka visstnok ikke skulle inneholde tilsatt sukker heller. Og siden jeg er ei sånn snill mor sa jeg ja, og tenkte at det måtte være fint for Martin, som ikke har vært så flink til å drikke opp melka si på skolen.

Dessverre viser det seg nå at kakaomelka fra Tine både er en dyr og en heller tvilsom affære. Det er ikke dyrt i den forstand at det koster noe mer enn abonnement på vanlig lettmelk. Men for litt over ei uke siden kom Martin hjem med sekken full av kakaomelk, og to bøker hadde da fått sidene klistret sammen. Matteboka klarte seg bra og leseboka var stort sett leselig fortsatt. Men enkelte avsnitt var forsvunnet, slik at løsninga ble å bestille ei ny.

Å vaske sekken var selvsagt en hel jobb i seg selv, og helt forsvant ikke surmelklukta. «Vel, vel, uhell skjer». Og i tørkeskapet tørket sekken til dagen etter, og matteboka fikk nytt trekk. Ny lesebok ble etter noen dager bestilt hos haugenbok, enkelt og greit for meg som er litt plaget med bekkenløsning, og ikke kan traske så mye rundt i byen.

Denne fredagen skjedde imidlertid det samme, heldigvis uten bøker denne gangen. Elevene hadde vært på tur, og fått lov til å ta med seg melka i sekken. Kakaomelka har nemlig kork, men ikke ei spesielt god og tett kork – når pakken havner på hodet. På igjen med å vaske, og nå håper vi bare surmelklukta forsvinner, slik at ikke også ny sekk må kjøpes inn.

Denne gangen var også syndebukken med i sekken, og dessverre klarte jeg ikke å la være å lese innholdsfortegnelsen på pakken. 407 (stabilisator) sto det, og da jeg fant fram «E-nummerboka» håpet jeg inderlig det ikke det skulle være en av verstingene … Men 407, karragenan, er dessverre ikke blant de helt ufarlige. Bøkene advarer mot at unger ikke bør få i seg for mye av det, og de som har magesår bør mest mulig prøve å unngå det. Nå er sikkert ikke mengden av stoffet i kakaomelka særlig stor, men når barnet skal drikke dette hver eneste skoledag, og kanskje i tillegg får det i seg i flere produkter hjemme (bl.a. is!) – kan det i verste fall bli usunt over tid.

At melka ikke inneholdt tilsatt sukker var også en sannhet med modifikasjoner. Den inneholder 0,9% sukker (eller 5,5 gram per 100 gram), en del av det fruktose. Men sukkeret kunne jeg godt ha levd med, om det ikke hadde vært for tilsetninga av E407. En kan ikke tenke på e-stoffer hver gang en spiser, da blir en fort sprø! Men når det er snakk om unger bør Tine kunne tenke litt føre var, og ikke ukritisk tilby det til skoleunger daglig, bare fordi det er lovlig. Dessverre preges den norske offentligheten av alt for lite oppmerksomhet rundt dette temaet.

Sannsynligheten er stor for at jeg nå må være streng mamma, og si til Martin at han ikke kan få kakaomelk likevel. Det blir nok ikke så morsomt, tenker jeg. Jeg har også planer om å skrive et kritisk brev til Tine, og dessuten gjøre skolen oppmerksom på dette.

Ventetid

baby1.jpg

Sommeren har gått siden jeg skrev noe. Det vil si: så mye sommer hadde vi ikke i juli. Sola ventet til august før den tok seg en tur innom oss bleike nordlendinger. Nå er det september og ventetid. Jeg venter på babyen som skal melde sin ankomst en gang i slutten måneden eller i begynnelsen av oktober. Tidligere i vår skrev jeg om å være gravid. At jeg faktisk helt konkret er gravid for 3. gang nevnte jeg ikke i teksten, så det er muligens ikke alle lesere som vet at jeg venter baby. Men de som har sett meg «live» i det siste har nok lagt merke til en stadig voksende mage.

Nå er det to uker igjen til termin 29. september, og jeg burde strengt tatt være helt klar. Men som vanlig har jeg utsatt mye til siste liten, og har verken alt av babyklær klart eller gjort unna husvasken. Men litt skal man vel ha å gjøre mens man venter, og siden jeg ikke er klar kan det vel også tenkes at babyen venter ennå ei stund før den vil komme ut.

Jeg er i alle fall fornøyd med at vi i sommer fikk pusset opp Martins nye rom, slik at han kunne flytte inn for noen uker siden. Selv om det nye rommet er mindre, har Martin vært storfornøyd, for rommet er nytt og fint (sannsynligvis det fineste i hele leiligheten). Det inneholder også en tv og xbox, noe som selvsagt ikke er uvesentlig for trivselen.

For litt over ei uke siden fikk Thomas overta Martins gamle rom, og overdragelsen skjedde overraskende nok uten store protester på at han skulle sove i ny seng og på eget rom. Det burde kanskje ikke ha overrasket oss, for Thomas er tross alt blitt en stor gutt, og vi hadde snakket om det i lang tid. Han fikk jo dessuten Storebrors fine seng og store rom, et eget rom med masse leker og bøker!

Sprinkelsenga står nå følgelig tom og er klar til den lilles ankomst, på samme sted der den har stått de siste 2,5 åra – og sikkert blir stående i nærmere 2 år til.

Om det fortsatt blir stille på denne sida framover, kan dere nok gå ut fra en av to: Jeg befinner meg i en analog verden, fullt opptatt med å befeste en ny eksistens tilstedeværelse. Eller jeg har intet annet å melde enn babyprat. Hvis jeg derimot på tross av dette finner tid til å skrive noen ord, får jeg be om overbærenhet med at det muligens kan bli en del snakk om babyer og relaterte emner. Noen ganger i livet blir man litt enspora.