Category: Jorda vår

Litt mer klimadebatt

Det er egentlig dumt å måtte være så kritisk til den rød-grønne regjeringa, for jeg tror jo slett ikke at alternativet blir noe bedre, om vi får borgelig flertall neste gang. Det er visst blitt slik at folk er misfornøyd med regjeringa uansett hvem de er. Kanskje er det fordi så få av valgløftene blir innfridd, eller fordi det går så sakte å innfri mange av løftene?

Men når en opplever at Jens Stoltenberg ikke vil love et såpass lavt tall som 20% i klimadebatten, da reagerer mange. Miljøbevegelsen har sagt i fra at dette er uholdbart, og det har også opposisjonen. For selv om mange, og blant dem Jens Stoltenberg, ivrer veldig for videre olje- og gassutvinning, ikke minst i Nordområdene – så tror jeg faktisk det er mange som så smått har fått øynene opp for at vi faktisk må gjøre noe med klimautfordringen.

Det kan godt hende at miljøpolitikken til den rødgrønne regjeringa vil vise seg å bli mye bedre enn det tidligere regjeringer har fått til, og det håper jeg virkelig. Det kan også godt hende at de involverte parter i regjeringa mente dette kun handlet om intern saksbehandling. Men utad ser det uansett ut som regjeringa er uvillig til å forplikte seg, og de framstår som uenige seg i mellom. Da hjelper det ikke at de forteller om hvor mange bra virkemidler de planlegger å gjennomføre. Det hjelper ikke for det inntrykket som skapes, for den argumentasjonen tror jeg ikke alle får med seg. Det er derfor å håpe at de snarest kommer på banen med et fint tall som kan rette opp det dårlige inntrykket.

Om å være festbrems eller ta ansvar – et spørsmål om ordvalg

Jeg vet ikke om bråket i Stortinget rundt miljøvernminister Helen Bjørnøy er bra for miljøet eller ei. Det har jo tross alt ført til diskusjon i mediene omkring klimaspørsmålet og har fått flere partier på banen. Og om miljøsatsningen likevel blir bedre enn kranglingen rundt 20%, så kan det kanskje være et pluss. Men jeg tror uansett ikke regjeringa kommer styrka ut av denne tullete håndterina av uttalelsen til Helen Bjørnøy. Jeg mener 20% innen 2020, det er jo ingenting! Skal vi håpe på at våre barn skal kunne overleve (en klisje, ja jeg vet, men likefullt en sannhet) i Norge i framtida må vi klare å ha høyere ambisjoner enn dette.

Kristin Halvorsen har virkelig skuffet meg i miljøspørsmål. Jens Stoltenberg hadde jeg ikke så store forhåpninger til i miljøspørsmål, men om Kristin Halvorsen hadde jeg høyere tanker. Men det er kanskje slik at bordet fanger når man er finansminister. For ikke mange dagene siden uttalte hun følgende:

«Politikerne skal gå foran i miljøkampen, men vi kan ikke bli så mye festbrems at vi ikke er på talefot med folk. Da gir de opp, sier Kristin Halvorsen.» Dette sto å lese i Klassekampen.

Og om dette er holdningen er det kanskje ikke så rart at regjeringa ikke vil forplikte seg til 20% reduksjon i CO2-utslipp uten nøye overveielse.. Sett i forhold til Norges oljeinntekter er vi ei miljøsinke.

Vinterepler

Norske epler er min favorittfrukt. De er noe helt spesielt og gjør høsten til ei fin tid. I år har jeg fått summer red, gravenstein m/fl. helt fra september til nyttår. Jeg kan ikke huske de har brukt å ha eplene i butikkene i juletida, så det må ha vært en god eplehøst i fjor. Hedda har nok fått mye godt i puppen de første 3 månedene av sitt liv.

På nyåret var det nedtur å gå over til italienske masseproduserte blasse, glaserte og dvaske epler, for å si det med få ord. Disse eplene smaker ingenting, eller egentlig verre enn ingenting, de smaker plast. Så kan man jo filosofere litt over hvorfor man egentlig er villig til å betale for og spise slike liksom-epler. Joda, de ser ut som epler, de ser faktisk flotte og røde ut, nærmest perfekte. Men når de ingenting smaker, er de ikke brukbare til annet enn pynt. Og helseeffekten ved epler som trolig er sprøytet og dessuten dyrket fram på rekordtid med gjødsling kan man jo spekulere i. Ikke uventet gikk også etterspørselen etter epler kraftig ned her i huset, både fra meg og Thomas, som nok er de som er oftest i fruktfatet. Isteden gikk etterspørselen etter annen frukt opp.

Heldigvis oppdaget jeg en dag i forrige uke at prix-butikken, i tillegg til de italienske, også selger polske epler, solgt i større poser. Disse eplene var slett ikke perfekte i skallet, men når de faktisk smaker eple, er det ikke det perfekte utseendet som teller mest. At eplene har fått et par bulker og har et par brune flekker er faktisk kvlitetsmerker. Det viser at de ikke er gasset i hjel, de er ikke lakkerte glassepler laget for å holde lengst mulig på et fruktfat.

Bilen og evigheten

«Har du ikke førerkort? Du må se og få deg førerkort!» er omkvedet. De siste fire-fem årene har jeg villig sagt meg enig i at det er galskap å ikke ha førerkort, og kanskje spesielt de siste to åra har jeg savnet førerkortet. Men så hender av og til at jeg ikke er så sikker. At jeg tenker at jeg kanskje likevel gjorde det rette valget da jeg ikke tok førerkort da jeg var 18. Som i går : da regnet igjen pøset ned og veiene var isete og slapsete. Det er noe rart som skjer med klimaet nå. Men likevel later vi som ingenting. Avisene skriver om bensinprisene, de skriver ikke om at vi heller burde ta bussen. Er det en artikkel om framtidas vær, så står det heller ingenting om at vi heller burde ta bussen. Det er kanskje forutsatt at alle skal vite det. Eller kanskje er det en stilltiende enighet om at det orker vi ikke å bli minnet på hele tiden, for vi må jo kjøre bil!

Da jeg skulle ta taxi her om dagen, kom jeg til å nevne at jeg ikke hadde førerkort. Og straks var sjåføren på pletten og ville nærmest gi meg en øvelsestime der og da. Ja, selvsagt måtte jeg se å få tatt førerkort. Hans mor hadde aldri tatt lappen, og det hadde hun angret på da mannen døde. Hele turen (som riktignok ikke var så lang) brukte han deretter på å motivere meg til å ta lappen.

Og det er klart: Det er en masse gode argumenter for å ha lappen. Fra mitt feministiske ståsted er jeg selvsagt ikke bekvem med å ikke ha lappen. Der står likestilling og miljøhensyn mot hverandre. Og med små unger savner man av og til å kunne kjøre bil. Hvis jeg ikke hadde hatt andre til å kjøre meg hadde jeg sannsynligvis savnet førerkort enda mer … Jeg ser jo også at jeg burde ha lappen for å kunne kjøre barna til besteforeldrene og for lettere å komme meg på feltarbeid (for å bli ferdig med hovedoppgaven min). Og i potensielle krisetilfeller seg jeg for meg at å ha lappen kan være det som står mellom liv og død!

Likevel vet jeg ikke om jeg burde lære meg å kjøre bil, med all den kjøringa det innebærer for å bli en god sjåfør og å holde det ved like seinere. Og så enkelt det kommer til å bli å ta bilen i alle mulige sammenhenger, der jeg nå tar buss eller går til fots. Men det er ikke lett å argumentere for å la være å ta førerkort, i et samfunn som nærmest forutsetter at alle kan kjøre bil. I teorien har vi skjønt at det fins klimaproblemer, men ikke helt i praksis. Da hadde det kostet 5 kr å ta bussen.