Hvorfor er vi så opptatt av kjønn? Et nesten obligatorisk sprørsmål når en er gravid er: «Vet du hva det blir?» eller «Hva ønsker du deg, gutt eller jente?» Og det er umulig å ikke gå og lure på hvilket kjønn det blir, spesielt når en har valgt å ikke få vite noe på ultralyden.

Det er unektelig mer spennende å ikke vite, men også litt påfallende at denne ene tingen skal være så viktig. Det finnes en rekke tegn en kan se etter, for å få vite kjønnet (som stammer fra tiden før ultralyden). Er magen bred eller er den spiss? Noen mener visst det ene tyder på jente, mens noen har snudd på det, slik at tegnene betyr det omvendte. Men jeg har aldri hørt om kroppslige tegn på den gravide kroppen som kan fortelle om hårfarge, personlige egenskaper eller temperament hos barnet. Er det ikke vel så viktig hva slags egenskaper barnet arver som hva slags kjønn det har?

Men nå er det jo fortsatt slik at vi antar at en del egenskaper følger kjønnet, og med kjønnet følger en rekke forventninger om oppførsel og egenskaper. Og om det blir gutt eller jente har selvsagt også betydning for hvilket navn en skal velge, og mens en venter må en både tenke ut potensielle jentenavn og guttenavn. Funderinga på navn fører nok også til at en lurer mer på hva slags kjønn det blir.

Heldigvis er det ikke så ille i Norge som i en del land, spesielt i Asia, der det holder på å bli et stort overskudd av gutter, fordi jentefostre velges bort. I Norge har tross alt jenter i prinsippet de samme mulighetene, selv om forventningene på en del områder fortsatt er forskjellig for gutter og jenter.