Jeg er glad for at jeg tross alt fikk med meg denne ukas naturfenomen i Nord-Norge, en delvis solformørkelse. Ut i fra avisa så det nærmest ut til at man måtte springe opp på fjellet for å få det med seg, men den var faktisk synlig i mitt nabolag. Men så bor jeg også ganske høyt oppe på denne øya.

Det har blitt kalt en delvis solformørkelse av midnattssola, jeg vet ikke om det stemmer helt, siden det for det meste foregikk før klokka var 12. Men jo, det sluttet jo litt over 12, så da var det vel delvis en delvis formørkelse av midnattssola. Dagbladet rapporterte at det var blendende, og det var det! Det var som om jeg aldri hadde sett sola før. Jeg tror aldri jeg har stirret så lenge på sola før. For det lærer vi jo at vi ikke skal, som barn, mange av oss i hvert fall. De fleste finner det vel ut av seg selv, om ikke annet. Og selv med solbriller fikk jeg en skrekkelig og plutselig hodepine idag, men forhåpentligvis ingen varige mèn.

Men jeg er glad for at jeg kom meg utenfor døra, og gikk de ca. 100 metrene opp bakken for å se på sola. Det viste seg nemlig at det var fint mulig å se solformørkelsen på toppen av borettslaget jeg bor i. Der på toppen av bakken, både ved garasjetaket og videre bortover, var det samlet mange mennesker. Ikke noen veldig stor folkemengde (jeg telte ikke), men sikkert over 20, og så var det hele tiden noen som kom og gikk. Og det kom kjørende biler som stoppet, der biler vanligvis ikke stopper, og mange kom syklende. Det var en slags underlig feststemning i lufta. Det hørtes også ut som det var noen turister, blant de som kom syklende. Og hovedpersonen selv, sola, den var usedvanlig stor og skinnende, og så manglet den en bit. Den så virkelig ikke ut som seg selv.

Dessverre fikk jeg ikke tatt noe virkelig godt bilde av den, siden jeg ennå ikke har fått meg så mange linser til det nye kameraet mitt. Vanligvis har jeg ikke så mye bruk for å ta bilder langt borte. (Men så har jeg bare hatt det siden februar, og det er vel noe jeg kan ønske meg og spare til etter hvert.)