Noen tankerekker vender stadig tilbake. Ei slik tankerekke er en tidsmaskin: Jeg tenker på hvordan menneskene levde før i tida, både for 100 år siden, 200 år siden og i steinalderen. Jeg kan gå og fundere på hvordan mennesker oppdro barna sine, hva de snakket om, hvor slitne de var når kvelden kom. Jeg filosoferer mest over hvordan de organiserte hverdagslivet, hvordan de overlevde. Jeg er ikke så fryktelig opptatt av å tenke på alle krigene opp gjennom historien, selv om det kan være interessant nok å lese om. Når jeg tenker på andre personer som har levd tidligere, er det nettopp sammenligningen med min egen tilværelse jeg er opptatt av. Da kan jeg takknemlig tenke at jeg er heldig som har en vaskemaskin, og heldig som kan dusje hver dag. Blant annet.

Jeg vet ikke alltid hva som har utløst denne tidslinjetanken, og det betyr heller ikke så mye. At jeg lever på et gitt punkt i historien er en realitet jeg bryr meg om. Jeg vet ikke om andre har det slik, eller om det bare er meg.

Det er nok barna som får meg til å tenke mer på den historiske konteksten, enn hva jeg kanskje ellers ville gjort. Når jeg har ammet mine barn har jeg mange ganger tenkt at denne ene tingen binder verdens mødre sammen på et vis, både nålevende og fortidige, rike og fattige. Denne ene tingen er mer eller mindre felles, også med en del av de øvrige skapningene på jorda. Det er selvsagt mange andre ting en kan finne som er felles også, blant annet følelser (f.eks. aggresjon), språk eller gleden ved å løpe. Og det er slett ikke meninga å ekskludere noen ved å peke på denne ene tingen, som minner oss på at det finnes noe eldre enn silikonpupper. Det er ikke slik at jeg tror man må være kvinne og må amme sine barn for å føle et historisk samhold med andre mødre eller kvinner. Jeg har ingen planer om å stifte en eksklusiv klubb. Men det er en så konkret handling, som jeg tror har endret seg lite, selv om de kulturelle konstruksjonene rundt amminga nok har endret seg en god del.

Amminga og en kvinnes bryster har jo en temmelig stor symbolverdi, også i dag. Folk har blant annet gjerne vidt ulike meninger, og sterke meninger, om hvor lenge en skal amme, hvor en skal amme. Det har en blant annet kunne observere i lokalavisa Nordlys sine Kort sagt-sider, dvs. lesernes sms-meldinger på trykk i avisa. Der har debatten gått i ukesvis om en skal kunne amme på kafé, og om en skal blotte sine bryster eller være diskré.

Dette med amming er også noe en reelt må forholde seg til når en får barn. Hvis en ammer, hvor lenge skal en amme da, hvor lenge er det aksptabelt å amme? De som velger å ikke amme, eller ikke får amminga til å fungere mener kanskje det er et ammepress. Og det har de på sett og vis rett i, for det oppfordres sterkt til å amme, helst minst et år, er anbefalinga fra Helsemyndighetene. Vitenskapen mener nemlig brystmelk er det beste for barna. Så får vi være glad til, så lenge vi kan amme. Det skal ikke forundre meg om framtidas mennesker må la være å amme barna, fordi dioksinnivået i melka blir for stort. Forskere har blant annet funnet ut at dioksinnivået i brystmelka til isbjørn er faretruende høyt, og at gifta hoper seg opp i disse store dyrene, fordi de er øverst i næringskjeden. Det er slett ikke utenkelig at menneskene vil få det samme problemet. Jeg frykter for det, men håper selvsagt på det beste.

Nå kom denne posten til å handle mer om amming enn jeg hadde tenkt. Så mye og så ofte tenker jeg egentlig ikke på amminga, og dens historiske sus. Når jeg tenker på hva fortidas mennesker gjorde, er det gjerne helt andre ting jeg tenker på, jeg funderer nok mest på hva de gjorde som var forskjellig fra oss, og det må jo ha vært det meste. Framtidas mennesker tenker jeg ikke fullt så mye på, rett og slett fordi det er for deprimerende. Men det hender selvsagt jeg tenker på hvilken verden mine barn og eventuelle barnebarn vil leve i. Og det slår meg stadig hvor heldig vi er som lever akkurat nå i rike Norge, vi har alle mulige hjelpemidler, og vi har ennå ikke måtte ta konsekvensen av forurensning og et alt for høyt forbruk. Så kan en jo lure på hva framtidas mennesker vil tenke om oss …

Men jeg bør kanskje heller la framtid og fortid fare, og leve i nuet. Det sies at man kan bli lykkelig av det.