Nå synes jeg kanskje det var på tide å snakke om noe nytt her, og jeg fikk lyst til å snakke om mormora mi, som døde for 3 år siden, 91 år gammel.

Til sommeren skal jeg på slektstreff på Blaker (litt utenfor Oslo). Der var vi hver sommer da jeg vokste opp, for der bodde min mormor, i ei 3-roms leilighet over butikken, som hun drev da hun var yngre. Og som de eldste barna overtok etter hvert som hun ble for gammel til å drive den selv. Hun døde i 2007, og etter det har det ikke blitt til at vi har dratt dit så ofte. Huset hennes var alltid et samlingssted for familien på sommeren, siden hun fikk 6 barn og 14 barnebarn. Et av barnebarna, søskenbarnet mitt Andreas, døde dessverre i København i mai i fjor, bare 25 år gammel. De siste åra har hele familien bare møttes til begravelser, sist familien var samlet til ei mer hyggelig tilstelning, var til mormora mi sin 90-års dag våren 2006. Så jeg tror det blir fint å samles til slektstreff i sommer.

Jeg savner litt å kunne dra til min mormor, og det var også synd at jeg var midt opp i å skulle levere hovedfag og fullføre studier før hun døde. Tenk at hun bekymret seg for at hun skulle dø når jeg var så opptatt med å gjøre ferdig studier, det var vel det minste å bekymre seg for. Hun tenkte alltid mye på familien, og ringte rundt til alle, og sørget for at alle til enhver tid visste hva som foregikk i familien. Og hun tenkte mye på Jesus, og ba for alle i familien, og donerte alltid penger til misjonen og andre gode formål. Og så sørget hun for å mate løskattene eller gårdskattene, eller hva de var, som bodde i nabolaget. Det ble ikke kastet unødig mat der i huset. Og en skal vel heller ikke se bort fra at bønnene hennes hadde noe for seg også, man kan vel aldri vite.

Huset der hun bodde hadde ei lang vindeltrapp opp til 2. etg. fra butikken, og på ei hylle i trappa sto det ei fin samling gamle nipsfigurer, en hvit engel, flere dyr og andre merkelige figurer. Huset hadde også en gammel kjeller, og den var det litt fascinerende å utforske da man var mindre. Der var det alltid spennende å gå og se hva man kunne finne. Det var ikke så mye fint der, det meste var gammelt og halvveis råtnet bort. Det luktet råte og det var fuktig og skittent. Men man kunne da finne noen skatter: f.eks. krystaller fra en knust lysekrone, som min mor egentlig hadde arvet en gang, og som hadde knust da den skulle tas ned. Og det var gamle ting fra butikken. Men mye var også ryddet bort for lenge siden.

Hos mormor ble det alltid servert kaffe og kringle og kaker og brus midt på dagen, ja gjerne flere ganger per dag på somrene. Hun var veldig glad i å bake, selv på slutten, da hun var nesten blind. Og når du skulle dra videre igjen fikk man alltid med seg en pose med kanelkringle, og kanskje epler. Man skulle i alle fall ikke gå sulten. Men det på innrømmes at det var ikke alltid at det ble spist. Men tanken og omtanken var i alle fall god. Kanskje nesten litt irriterende der og da, men så savner man etterpå at det ikke er noe mormorhjem å besøke lenger.