Jeg slutter aldri å undres over de store mengdene hundebæsj som dukker fram om våren. På veiene, og ikke minst på stiene i skogen. Det har begynt å grønnes her også nå.

Det hjalp nok at vi fikk sommer på selveste 17. mai i år (ikke vanlig). En nydelig dag, med sukkerspinn, masse lettkledde folk i sentrum, og heldigvis ingenting stress (og over 20 grader). Vi tok det veldig med ro, og orket ikke løpe fra det ene til det andre. Men vi fikk da til og med gått litt i tog, og minstejenta fikk en Hello Kitty-ballong, som forsvant omtrent midt på dagen. Kanskje kan det bli i meste laget med alle bunadene, dyre nostalgiske bondeplagg (i dagens rike Norge). (Og så dyrt det kan være med denne dagen hvis alt skal kjøpes nytt.) Det kan nesten bli litt kvalmt: Med bunader, sukkerspinn, pølse, brus, kake og is. Jeg registrerte dessuten at kongefamilien på balkongen ikke orket å smile mens de vinket dette året.

Men en eller annen gang har jeg tenkt å få meg bunad jeg også, jeg takket dessverre nei til det til konfirmasjonen. Og da skal jeg få meg en blå Romerriksbunad, har jeg tenkt. I år var det uansett for varmt for bunad. Da skal jeg bli mindre bunadskritisk.

Nå er det faktisk snart juni. I går var jeg og ungene i skogen og matet endene (og måsene) ved Rundvannet, som ennå ikke er helt isfritt. Der finner man alltid noen som er glad for å se deg (hvis man kan leve med måsebråket). Måsene er i flertall, men også endene er så smått tilbake igjen nå.

Det er litt vanskelig å forstå hvor det siste året har blitt av. Jeg får kanskje prøve å spørre fuglene om de vet noe om det (uten å forvente så mye svar tilbake).