Gleden ved å ha barn: En liten god gutt sitter på fanget mitt og ser på Emil i Lønneberget mens jeg kler på han, uten at han krangler en eneste gang. Før jeg vet ordet av det er vi klar til å gå i barnehagen, og jeg kunne godt ha sittet sånn ei god stund til.

Frustrasjonen ved å ha barn: Den samme gutten som over har lært seg ordet «anna», og hver gang jeg prøver å ta på han et plagg kommer høylytte protester og ordet «anna». Jeg prøver med ei ny bukse, ordet «anna». Jeg lar han velge plagg, men når plagget skal kles på kommer likevel ordet «anna». Sånn fortsetter det for nesten hvert plagg, helt til han har lyktes å få mamma sint. DA går han med på å kle på seg.

Det er å håpe på at fascinasjonen med ordet «anna», og den makten ordet gir, vil gå over. De siste par dagene har han i det minste kun kranglet om hvilken genser han skal ha på seg. Det er ille nok, når jeg må hente alle genserne han har i skuffa. Nå vil sikkert noen mene at jeg må være strengere, og det hender jeg prøver på den strenge linjen (eller etter hvert må bli streng og sint). Men har man en særdeles sta liten gutt, som begynner å skrike og bære seg som om verden var i ferd med å gå under hvis en prøver å tvinge genservalget igjennom, så frister det mer å prøve dialog først (og håpe at kranglefasen snart går over).