Noen dager er bare sånn: De starter i feil ende, du klarer ikke å våkne, du rekker ikke bussen. Minstejenta vil ikke kle på seg og slår seg fullstendig vrang, det tar en halvtime å få på klærne, minst. Og så var det de andre som også må få på klær, få hjelp. Samlebånd med alle matpakkene som skal smøres, matbokser med Sabeltann og Biler. Du skulle vært et annet sted, men virkeligheten er her og nå. Ting haster, arbeidet venter, den gangen du valgte, valgte du for hele livet, selv om du ikke visste det da.

Men her er du, dette er livet. Det er visst slik livet skal være: stress og mas. Så ser du deg plutselig i speilet og lurer: Lever du en annens liv? Skulle du ikke egentlig ha vært et annet sted? Men det varer bare et øyeblikk, for du er jo her. Livet ruller videre uansett. Og du er jo voksen, du kan velge, du har valgt. Og kan du ikke velge å gjøre noe helt annet hvis du vil?