Argumenterer Espen Stueland for at essayet skal bli den nye artikkelen? Det lurer jeg litt på etter å ha lest gårsdagens Bokmagasinet (Klassekampen). Det kan jo tenkes at jeg har misforstått noe, men noe av poenget med essayet er jo nettopp at det skal være fabulerende og at man skal kunne finne noen nye sammenhenger, slik jeg ser det. Dessuten mener jeg det er et stort poeng at det også skal være litterært skrevet. Nå er det jo ikke noe i veien for at et essay skal være saklig, det bør det jo være også. Det bør jo fortelle noe vettig om oss og verden, men det tror jeg også de fleste gode essay gjør. Å argumentere mot lite saklighet i essay pga. en funnet faktafeil i et bestemt essay, synes jeg blir nokså søkt. En annen sak er vel at mange ikke helt vet hva et essay skal være, og at noen nærmest tror det skal være et kåseri. Det er ikke essayets problem. Men slik jeg ser det: Tar du bort de litterære virkemidlene og fabuleringen, så er det heller ikke lenger et essay. Jeg lurer litt på hva Stig Sæterbakken ville sagt om denne saken.

Men muligens handler artikkelen/essayet til Stueland mest om ulike fagtradisjoner, og utfordringa i å skrive i grenselandet mellom disse? Likevel: litterære virkemidler trenger vi både i artikler og essay, men det er en tradisjon for at essay skal være litterære i større grad. Jeg blir svært usikker på hensikten med å avfeie de litterære virkemidler, og kreve etterprøvbarhet i essayet. Men ja, selvsagt er jeg enig i at et essay bør gjøre noe mer enn å lure leseren til å se sammenhenger som ikke eksisterer. Men et virkelig godt essay bør jo i utgangspunktet også ha noe solid i bunn. Strengt tatt har jeg oppfattet det som et sjangerkrav til essayet.

Likevel kan jeg også se hva kritikken går på: Det har vært en tradisjon i Norge for å skrive litterære essays om litteratur. Og skriver man om litteratur blir det også mye rom for tolkning. I essay om historie og vitenskapelige emner må en eller bør en etterprøve og sjekke kilder på en helt annen måte. Likevel, at en skal rydde vekk de litterære virkemidlene: Hvorfor det?

I artikkelen tas med eksempelet om at metaforer om at menneskenes hjerter ikke endrer seg gjennom århundre. Akkurat det faller vel på sin egen urimelighet, i alle fall at ikke tenkemåten til menneskene endrer seg. Det var vel muligens en populær tanke i et visst tidsrom, og jeg har i alle fall lest at Sigrid Undset skrev bøker ut i fra denne tankegangen. Om det fortsatt er en populær tanke, vet jeg ikke. Men så spesielt original er den i alle fall ikke.

Jeg blir litt frustert over disse argumentene, om å rydde vekk det litterære, ved å vise til eksempler om at retorikken halter og tilslører. Men det er kanskje meningen? Argumentasjonen i artikkelen faller i alle fall på sin egen urimelighet, i alle fall med de eksemplene som er brukt (så har han gjort det samme som han argumenter mot, og var det da også meninga?). Men uansett er det fint at man kan få en diskusjon om hva et essay skal være. Det tror jeg i alle fall ikke det har blitt diskutert nok i Norge de siste årene.