Archive: september, 2011

Noen dager

Nå har det gått noen dager siden jeg har skrevet noe her. Det er ikke så lett å få skrevet noe med syke barn de siste ukene og dagene. Men Thomas fikk peniccilin på søndag, så nå går det heldigvis bedre. I dag er minstejenta hjemme. Får håpe på at det blir en periode der alle er friske, så jeg kommer meg mer på jobb framover, og også får mer tid til å søke på jobb. Egentlig har jeg vært heldig med at ungene mine for det meste har vært lite syke. Men det er nok litt typisk når høsten og skoleåret kommer, og så har jeg også unger både i barnehage og på to ulike skoler. I tillegg går Hedda og Thomas på kulturskole. Hedda har begynt på dans i høst, noe hun drømte om å gjøre i hele fjor. Etter første gangen spurte hun daglig om hun skulle på dans «i dag», og hun kunne tydeligvis gjerne ha gått på dans mer enn en gang i uka. Det tyder i alle fall på at det var det rette for henne. Det er jo ikke sikkert at hun kommer til å fortsette med det, men jeg tror det har utrolig mye å si for unger at de får sånne tilbud.

Thomas har også gått på kulturskole i 2 år, og han har likt det veldig godt. Han har gått på noe som heter Kulturlek, og deretter på Kulturverksted, som er for litt eldre unger. På begge aktivitene er året delt inn i 4 perioder, der ungene skal innom dans, drama, tegning og maling og musikk. Etter å ha hatt tegning og maling det første året ble Thomas mye mer interessert i å tegne, og han lærte helt tydelig mye av den korte perioden. Nå har Thomas egentlig begynt på Kulturverksted på nytt igjen, uten at det sikkert gjør så mye. Men vi har tenkt å søke han over på instrument, kanskje fiolin. Jeg er veldig glad for at Tromsø kommune har satset endel på å ha en skikkelig kulturskoletilbud, slik at det ikke er alt for dyrt, og at det faktisk er mulig å komme inn på det.

I dag er Hedda litt syk, da hun våknet var hun litt slapp og varm. Da foreslo hun selv at hun ville bli hjemme, slik at hun kunne gå på kulturskolen. For i barnehagen varer det så lenge, og kulturskolen varer jo ikke så lenge. (Og hun har jo ikke lyst til å gå glipp av kulturskolen.) Så hun er ganske fornuftig, og har allerede lært seg argumentasjon. Og hun har dessuten lært seg å prioritere det som er viktig i livet. Man tror kanskje ikke unger kan så mye når de er 4, snart 5, men egentlig kan de allerede utrolig mye.

Skrive eller snakke

Hva ville du savnet mest? Å ikke kunne skrive eller ikke kunne snakke? Jeg ville nok si skrive. Men i denne day and age går det det vel mye ut på det samme…

Octavia Butler har en novele om denne problematikken i «blood child». Der er det en mystisk sykdom som tar bort språket til folk. Noen mister evnen til å snakke, andre til å lese og skrive. En kvinne og en mann møtes, begge har mistet det de savner mest, hun evnen til å lese og skrive, han evnen til å snakke. Begge misunner den andre det de har fått beholde. Jeg liker veldig godt denne novella, jeg synes den sier mye om menneskene.

Meg og min datter

Et bilde av meg og min datter, tatt mens vi venter på bussen: