Melancolia I, 1514
Jeg har nettopp lest på nytt igjen en gammel artikkel jeg har skrevet. Den heter «Melancolia I, 1514″, og er skrevet på grunnlag av en mellomfagsoppgave jeg skrev i nordisk litteratur i 1999. Mellomfag er nå 2000-nivå på universitetet, for studiene er jo blitt omorganisert siden den gang. Denne artikkelen ble trykket i studentenes eget tidsskrift Kjellerdypet i 2001 (volum 5), dvs. studentene på Humanistisk fakultet sitt tidsskrift (nå har jo også fakultetet skiftet navn siden den gang).
Men temaet vi hadde på nordisk mellomfag var i alle fall dikt og bilder, eller ekfraser i lyrikken. En kunstverksekfrase eller bare ekfrase er et ord/begrep som brukes om dikt som er skrevet til et bilde eller kunstverk. Som tema for min oppgave valgte jeg å skrive om et dikt av Astrid Hjertenæs Andersen: Melancolia I, 1514, fra diktsamlinga «Rosenbusken». Dette diktet er skrevet til et kobberstikk av den tyske kunsteren Albrecht Dürer. Jeg husker nå at jeg syntes det var spennende å skrive om dette, fordi jeg også kom inn på mange andre tema, og også måtte sette meg inn i kunsthistorie. Men før jeg fant fram det gamle tidsskriftet hadde jeg vel nesten glemt at artikkelen eksisterte, så det var litt rart, og morsomt å lese den på nytt igjen. Jeg syns jo at det ble en ganske bra artikkel, og det er tydelig at jeg har gjort et grundig arbeid med å undersøke forskjellige kilder. Jeg har arbeidet med artikkelen som en ekte filolog (i den gamle betydninga av ordet), jeg har gått til kildene og undersøkt hva andre har sagt om temaet, og vurdert det hele i et historisk perspektiv (men selvfølgelig vil du finne min tolkning av diktet også her). Ofte er det jo slett ikke nødvendig å gå så nøye til verks når en skal tolke dikt, men en vil gjerne basere seg mer på egen leseropplevelse. Dette har selvfølgelig også mye å gjøre med at litteraturforskninga har vært mer vendt mot leseren og leseropplevelsen, enn forfatteren, i svært mange år.
Men jeg fikk i alle fall lyst til å legge ut artikkelen her, regner vel ikke med at det er så mange som har gamle studenttidsskrifter liggende å slenge. Du kan lese artikkelen her:
Rydder vekk jula
Nå har jeg nesten ryddet vekk jula, har fått all pynten av juletreet. Litt verre er det å få juletreet ut av juletrefoten (som jeg var så heldig å få kjøpt til bare 50 kr på Europris på dagen før lillejulaften). Var også så heldig å få kjøpt et veldig fint før de pakket sammen på lillelillejulaften nede på prix. Men det gikk overraskende bra både å sage til treet, få den i foten og sette på lys. Dette gjorde jeg for første gang alene i fjor (akkurat disse tingene var det eksen min som sto for før). Men det skal bli godt å få jula ut nå. Kanskje skal jeg droppe juletre til neste år? Men spørs om jeg greier, akkurat juletre er en av de tradisjonene jeg liker best ved jula.
Likevel
Jeg har likevel funnet ut at jeg har noen nyttårsforsetter. De er som følger:
1. Jeg vil besøke bestefaren min oftere i året som kommer. Han er 93 år og har Alzheimer, men likevel, selv om han ikke helt husker hvem jeg er, så setter han pris på besøk. Jeg kan ikke bruke at jeg ikke har bil som unnskyldning lenger, jeg må klare å få det til oftere likevel.
2. Jeg skal prøve på å gå til jobb hver dag (eller nesten), istedenfor å ta buss. Burde være ganske overkommelig, siden jobb ikke er mer enn ca. 35 min unna. Men når man ikke har bil er det nok vanskelig å unngå helt å ta buss. Ofte tar jeg og minstedattera mi buss fra barnehagen eller butikken – det er bare tre stopp, men til gjengjeld oppoverbakke.
3. Jeg skal bli flinkere til å søke på jobber i året som kommer.
Det var vel det, tror ikke jeg skal lage så mange flere løfter til meg selv foreløpig.
Om å gjøre opp status/skrive noe
Jeg prøver egentlig å skrive noe her. Men tar visst bort gamle innlegg i steden. Det er jo ikke så enkelt å skrive, spesielt når man har kommet litt ut av det. Og jeg er litt usikker på hva denne bloggen egentlig skal være. Snart nytt år, selvfølgelig tida for å gjøre opp status (noen ganger irriterende nok). Jeg vet ikke helt om jeg er klar for det nye året…
Men snart er det heldigvis som normalt. Jeg har jo håp for det nye året, det har jeg. Om jeg kommer til å blogge noe mer eller ikke, er vel temmelig uvisst. Jeg kunne nok godt ha tenkt meg å startet en ny blogg, tror jeg. Den kan også godt få være parallell til denne. Og det hadde vel ikke vært meg i mot om den hadde en fiktiv jeg-person! (Det har det også vært tilløp til i denne bloggen også, noe enkelte av leserne kanskje har lagt merke til).
En av tingene jeg håper på for neste år sin del, er nok å få litt mer jobb enn 50% jobb, som jeg har nå. Ja, det er nok hovedønsket mitt for det neste året. Jeg er jo også fortsatt singel, men det er ikke noe jeg gidder å fokusere så veldig på. Om det tar 1 eller 5 år å finne noen ny kjæreste, så får det egentlig bare ta den tida det tar. Jeg orker ikke å stresse så veldig med det nå, i alle fall. Fokus for meg til neste år blir nok å finne meg en ny jobb, eller en jobb i tillegg til den jeg har. Så må nok blogging, og skriving, finne seg i å bli prioritert bak det. Men håper selvfølgelig på tid til å skrive også, alternativt at jeg får tid til å gjøre mer med tegning/maling. (Jeg har aldri helt sluttet å tegne, tegner/skribler stadig et eller annet.) Men i min verden er det fortsatt sånn at ungene mine har førsteprioritet, og sånn blir det vel så lenge de trenger meg. Likevel er det klart at jeg merker også at minsta mi har blitt over 5 år, og faktisk skal begynne på skolen til høsten!
Så fra høsten av har jeg ikke lenger barnehagebarn i huset. Det blir nok litt rart, etter over 12 år… Men jeg begynner jo også å bli innstilt på det. Og jeg tror nok at Hedda er veldig klar for å begynne på skole og lære litt mer. Hun har jo vært opptatt av bokstaver ei god stund allerede, og kan allerede svaret på hva 2 +2 er, som hun påpekte i går. Egentlig tror jeg hun godt kunne ha begynt på skolen allerede nå, men hun er jo født seint på året, så å begynne et år før, var aldri et alternativ. Heldigvis har hun det bra i barnehagen, og har noen hun kan leke med der. Hun er også veldig glad i å lage ting og tegne, og det får de jo holde en del på med i barnehagen. Men noen ganger er det også veldig godt å ha en fridag hjemme sammen med mamma.
Men jeg har ikke tenkt å ha noen nyttårforsetter. Det eneste måtte vel være, å kanskje ha litt større tro på at det vil gå bra. Og på sett og vis håper man jo at det nye året skal være en ny start. Det er jo lov å håpe.
Glem aldri henne
Glem aldri henne
du ikke møtte, -
som kanskje møter
dig efter døden.
Glem aldri henne
som kanskje ventet
på å få møte
dig hele livet.
Noen dager
Nå har det gått noen dager siden jeg har skrevet noe her. Det er ikke så lett å få skrevet noe med syke barn de siste ukene og dagene. Men Thomas fikk peniccilin på søndag, så nå går det heldigvis bedre. I dag er minstejenta hjemme. Får håpe på at det blir en periode der alle er friske, så jeg kommer meg mer på jobb framover, og også får mer tid til å søke på jobb. Egentlig har jeg vært heldig med at ungene mine for det meste har vært lite syke. Men det er nok litt typisk når høsten og skoleåret kommer, og så har jeg også unger både i barnehage og på to ulike skoler. I tillegg går Hedda og Thomas på kulturskole. Hedda har begynt på dans i høst, noe hun drømte om å gjøre i hele fjor. Etter første gangen spurte hun daglig om hun skulle på dans «i dag», og hun kunne tydeligvis gjerne ha gått på dans mer enn en gang i uka. Det tyder i alle fall på at det var det rette for henne. Det er jo ikke sikkert at hun kommer til å fortsette med det, men jeg tror det har utrolig mye å si for unger at de får sånne tilbud.
Thomas har også gått på kulturskole i 2 år, og han har likt det veldig godt. Han har gått på noe som heter Kulturlek, og deretter på Kulturverksted, som er for litt eldre unger. På begge aktivitene er året delt inn i 4 perioder, der ungene skal innom dans, drama, tegning og maling og musikk. Etter å ha hatt tegning og maling det første året ble Thomas mye mer interessert i å tegne, og han lærte helt tydelig mye av den korte perioden. Nå har Thomas egentlig begynt på Kulturverksted på nytt igjen, uten at det sikkert gjør så mye. Men vi har tenkt å søke han over på instrument, kanskje fiolin. Jeg er veldig glad for at Tromsø kommune har satset endel på å ha en skikkelig kulturskoletilbud, slik at det ikke er alt for dyrt, og at det faktisk er mulig å komme inn på det.
I dag er Hedda litt syk, da hun våknet var hun litt slapp og varm. Da foreslo hun selv at hun ville bli hjemme, slik at hun kunne gå på kulturskolen. For i barnehagen varer det så lenge, og kulturskolen varer jo ikke så lenge. (Og hun har jo ikke lyst til å gå glipp av kulturskolen.) Så hun er ganske fornuftig, og har allerede lært seg argumentasjon. Og hun har dessuten lært seg å prioritere det som er viktig i livet. Man tror kanskje ikke unger kan så mye når de er 4, snart 5, men egentlig kan de allerede utrolig mye.
Skrive eller snakke
Hva ville du savnet mest? Å ikke kunne skrive eller ikke kunne snakke? Jeg ville nok si skrive. Men i denne day and age går det det vel mye ut på det samme…
Octavia Butler har en novele om denne problematikken i «blood child». Der er det en mystisk sykdom som tar bort språket til folk. Noen mister evnen til å snakke, andre til å lese og skrive. En kvinne og en mann møtes, begge har mistet det de savner mest, hun evnen til å lese og skrive, han evnen til å snakke. Begge misunner den andre det de har fått beholde. Jeg liker veldig godt denne novella, jeg syner den sier mye om menneskene.
Meg og min datter
Et bilde av meg og min datter, tatt mens vi venter på bussen:
Om forrige innlegg
Litt usikker på om forrige innlegg ble for omfattende. Kan jeg egentlig skrive alt det der? Men jeg tror at hvis jeg skal komme i gang med å skrive nå, så kan jeg ikke være for streng. Jeg må bare prøve å trykke på publiser, og ikke tenke meg om 10 ganger. Kanskje kan jeg gå tilbake og redigere og skrive om litt etter hvert (jeg regner med det). Jeg merker at jeg velger å skrive om mindre i teksten, enn det jeg ofte har gjort før i blogger. Ofte er det jo sånn, at det ikke nødvendigvis blir bedre av å skrive om så mange ganger, i alle fall ikke alt for mange ganger. Noen ganger gjør det det, men ikke alltid.
Jeg har veldig lyst til å begynne å skrive igjen. Og selvfølgelig kan jeg skrive bare til skrivebordsskuffen. Men har litt lyst til å skrive her også, da. Er egentlig så lei av å måtte kjempe hele tiden, for å måtte bevise noe hele tiden. Er det ikke mulig at jeg kan få lov å bare være meg, tro? Men så tenker jeg også at tross alt, at de som ikke er så interessert i å lese dette, kan jo bare la være å lese, ikke sant. Jeg håper i alle fall jeg skal kunne skrive om det jeg vil, i denne bloggen. Og at jeg skal komme i gang å skrive litt oftere. Men da får nesten bare leserne tilgi at det kanskje vil gå litt trått i starten, og at standarden kanskje ikke blir helt 100%. Men forhåpentligvis vil jeg skrive litt oftere, og forhåpentligvis får jeg lov til det nå.
Skrive II
En annen grunn til at jeg ikke har skrevet så mye i denne bloggen de siste par årene, er nok at da jeg startet å blogge var det mye fordi eksen min blogget. Tror nok jeg hadde begynt uansett, men det har nok tatt litt tid å komme over at bloggen min på mange måter har vært forbundet med min eks. Sånn er det bare. Men jeg vet ikke om jeg av den grunn er nødt å starte en helt ny blogg. Men jeg trenger kanskje ikke beholde designet han laget da. Jeg har fortsatt å bruke det, siden jeg liksom ikke har funnet noe annet jeg likte like godt. Og så hadde jeg lagt veldig mye av meg selv i det, dvs. det var veldig mye jeg som bestemte hvordan ting skulle være, jeg var nok en svært vanskelig kunde, som aldri ble helt fornøyd.
En grunn til at jeg begynte å blogge, var altså at eksen min blogget. Og jeg hadde vel lest bloggen hans ei stund før jeg begynte, i tillegg til at jeg også hadde lest en del andre blogger. Men det var også litt tilfeldig at jeg begynte å blogge. Jeg tok nemlig et fag som het Dokumentsjonsvitenskap grunnfag i år 2000 (startet i vårsemesteret), som er en del av biblioteksutdanninga ved universitetet. Her hadde vi også et eget datafag, hvor vi blant annet skulle lære å lage en enkel hjemmeside med enkel html. Denne siden ble veldig fort til en blogg, i tillegg til at den hadde en side om meg, en matside og en side om sønnen min, Martin. Dessuten var den gul, i alle fall i starten. Jeg tror jeg skiftet farge etter hvert. Så litt tilfeldig var det at jeg startet å blogge, men jeg tror jeg hadde startet uansett. Mye fordi jeg i utgangspunktet liker å skrive. Jeg husker at jeg var forferdelig fascinert over at det gikk an å publisere ting selv, på internett, slik at andre kunne lese det. Men jeg tror jeg var litt kritisk til hva jeg la ut, men kanskje ikke nok likevel, siden dette med blogger var ganske nytt, og jeg regnet vel uansett ikke med at så veldig mange ville lese det. Men det meste kan jeg nok stå for, det er vel bare det at det ikke er helt meg lenger, og det kan vel tenkes at jeg ville utrykt meg annerledes og hatt andre meninger om noen ting i dag. Seinere har det vel nesten gått litt for langt i den andre retningen, at man kanskje blir litt for redd for hva man legger ut på nettet igjen.
Men siden samboeren min (nå min eks) blogget ganske mye før, og også skrev tildels ganske personlig, og blant annet nevnte meg i bloggpostene av og til, så ble det nok ekstra viktig for meg at jeg også hadde et sted der jeg fikk skrive selv, og at jeg ikke bare ble «fruen» til samboeren min. Jeg hadde jo skrevet oppgave om Simone de Beauvoir og de gamle greske filosofene til Ex.Phil. og var vel generelt mer opptatt av feministiske problemstillinger da jeg var tidlig i 20 åra enn jeg er nå. Så jeg hadde blant annet lest om subjekt og objekt, og disse tingene var jo også noe en snakket om i litteraturvitenskapen. Jeg hadde tatt nordisk grunnfag og lest norske ekteskapsromaner fra forrige århundre. Og selvfølgelig ville jeg ikke bare være et objekt, en biperson i min samboers blogg. Jeg vet ikke helt om jeg tenkte det eksplisitt, men det var nok i alle fall enda en ting som bidrog til at jeg begynte å skrive på nett. Men mens eksen min hadde vært aktiv i forskjellige diskusjonsgrupper på nett i åresvis, så hadde jeg nesten ikke vært på nett i det hele tatt. Jeg hadde en e-postadresse, det var det hele.
Men når jeg antyder at jeg kanskje ikke er så opptatt av disse tingene lenger, så er det ikke det at jeg ikke er feminist lenger nå, det er vel bare det at man faktisk kan bli litt sliten av å lese feministiske problemstillinger inn i ting hele tiden. Jeg sier ikke at det noe galt i å gjøre det. Det er viktig, ja, spesielt når ting blir urettferdig, og når kvinner på død og liv må være sånn eller sånn. Men man kan ikke gjøre det hele tida. Jeg har etter hvert innsett at bøker og filmer som ikke har kvinnelige hovedpersoner kan ha verdier, de også. Men det er jo når man legger merke til at regelen er slik at nesten ingen filmer har kvinnelige hovedpersoner, eller at alle bøker er skrevet av menn, det er da man føler at noe bør gjøres. I Norge i dag er det vel slik at det er omtrent like mange kvinner som menn som skriver bøker? Jeg har i alle fall det inntrykket. Mulig det fortsatt er flere menn, men jeg har ikke sett noen statistikk på det. Når det gjelder film har vel fortsatt jenter et stykke igjen. Jeg vet ikke helt hvorfor det er sånn, men det begynner jo etter hvert å bli en del jenter og damer som lager film også. Og må det bli 50/50? Kanskje ikke nødvendigvis. Det er mange ting man kan diskutere, men når jeg sier at jeg er mindre opptatt av sånne spørsmål nå, så har det nok også noe med at jeg i flere år engasjerte meg så sterkt i sånne spørsmål. Jeg bryr meg fortsatt om det, for all del. Og jeg kan også gjerne diskutere det. Jeg er evig takknemlig for kvinnesakskvinnene som kjempet for stemmerett, og for at kvinner skulle kunne få utdanning og ha en jobb og en inntekt. Utrolig mange ble i dårlige ekteskap før i tida, fordi man ikke hadde råd til å skille lag (det gjelder nok også tildels i dag, spesielt i mange andre land). Man finner så mye urettferdighet om man ser på historien, men heldigvis er Norge etter hvert blitt svært likestilt, på veldig mange områder. Tror ikke jeg skal gå mer inn på dette nå. Men jeg er i alle fall fullt klar over at det ikke er noen selvfølge å kunne få skrive i veldig mange land, eller om man ser på det historisk sett. Derfor synes jeg også egentlig jeg burde bruke pennen, når jeg har anledning til det. Men selvfølgelig må jeg ikke det, det er også et valg å la være. Noen ganger har man ikke så mye å si, og noen ganger er man kanskje for sliten til å si noe.
