Når en abonnerer på aviser og ikke alltid rekker å lese alt, hender det en gang i mellom at jeg finner på å lese ei litt gammel avis. Da kan en komme over nyheter som selvsagt burde vært kommentert for to måneder, men som ikke ble det, siden avisa forble ulest. Jeg får bare håpe at kanskje andre har påpekt det samme på et tidligere tidspunkt. Mandag 9. juni sto det en notis i Klassekampen: “Flere fullfører mastergraden”, og artikler om det samme er fortsatt å finne på nettet, blant annet her og her.

Det handler om at flere fullførte mastergrad eller grad på høyere nivå i 2006/07, og det mer enn antydes, ja nærmest konkluderes med at dette skal skyldes Kvalitetsreformen. Jeg har ikke funnet et eneste ord om at det i 2007 var siste frist for å levere inn hovedfag, og at det dermed var ei radikal økning av innleverte oppgaver av den grunn. Jeg leverte selv inn mitt hovedfag våren 2007, og jeg vet at det i alle fall i Tromsø var svært mange andre som også klarte å levere da det ble satt en siste frist for innlevering av oppgaver innenfor det gamle gradssystemet. Ved humanistisk fakultet var det ca. 40 innleverte hovedfags- og masteroppgaver våren 2007, noe som var langt flere enn vanlig. Ved SV-fakultet (samfunnsvitenskapelig fakultet) var det godt over 200 innleverte oppgaver, hvis jeg husker rett.

Jeg tror derfor det er noe tidlig å konkludere med at Kvalitetsreformen har så mye med økninga i innleverte oppgaver, og det er vel tvilsomt at de høye tallene vil holde seg. Det står også i artikkelen hos forskning.no at årsaken til økningen ikke er analysert: ” Vi har ikke analysert årsaken til denne økningen, men vi vet at studietiden ble kortere med reformen, sier rådgiver Alice Steinkellner i SSB.” Dette er med andre ord synsing, og statistikk alene er nå engang ikke forskning.

Dagbladet skriver om OL i Tromsø. De gjorde det i går, og de kommer til å gjøre det igjen de neste ukene og månedene. Jeg lot meg lokke av gårsdagens overskrift til å kjøpe Dagbladet i går - mot bedre vitende. Men egentlig er jeg glad for at jeg gjorde det, for da fant jeg i alle fall ut at det var Dagbladet som hadde driti på draget, som det så pent heter, og ikke styret i Tromsø 2018 eller tilhengere av OL i Tromsø.

For hva er det egentlig avisa presenterer som den store avsløringa, det store scoopet: Jo, det er at avisa på mystisk vis (feilsendt e-post?) har fått fatt på et dokument som forteller om hvordan OL-styret har tenkt å påvirke politikerene til å stemme for et OL i Tromsø. Og denne avsløringa går de inn på i både høyden og bredden, og med stort patos. Men hva er egentlig nyheten: At noen vil forsøke å påvirke politikere til å jobbe for sin sak. Det kan da umulig være noen stor nyhet? Og hvorfor i alle dager er dette vinklet så negativt.

Dette er det rene skjære idioti, og jeg tar meg i å lure på om jeg burde skifte standpunkt. Kanskje jeg skal bli for et OL likevel, bare så vi kan vise de der søringene! Jeg kjenner at Nord-Norge patriotismen vokser … For ingen skal få meg til å tro at Dagbladet ville framstilt et potensielt OL i Oslo på samme måten, med å latterliggjøre bare for å latteliggjøre, på et forferdelig tynt grunnlag. Med ei slik usaklig saksframstilling på bekostning av de som strever for nord-norsk OL blir det definitivt ikke særlig kult å være OL-motstander.

Konklusjonen må bli: All gravende journalisikk er definitivt ikke god journalistikk. Dette er den tabloide avisa på sitt verste. Ja til mer kritisk journalistikk!

Jeg er blitt tagget av Ellen og Erik, med følgende meme-oppgave:

Pick up the nearest book.
Open on page 123.
Find the fifth sentence.
Post the next three sentences.
Tag five people, and acknowledge who tagged you.

Den nærmeste boka ligger på stuebordet, og er tilfeldigvis ei bok jeg holder på å lese nå. Boka heter «Fortellinger i utvalg» av Cora Sandel, og på side 123 finner jeg følgende setninger:

«Kronet av vinløv og blomster stormer danserinden omkring, kastende med hodet og rystende manken, rivende blomstene av sig og strøende dem ut for alle vinde, mens hendes lille, korte kjortel av luftdraget klemtes ind mot kroppen, formet sig efter den, utleverte den i en ustanselig skiftende række av flyktige glimt. Og plutselig, som et hvirvlende løv som lægger sig, sank hun til jorden, tilintetgjort, fortæret av sig selv, og blev liggende urørlig.

Nå, det må jeg si, kom det fra Karl Ludvig, da bifaldet braket løs: Det var sandelig godt, tante Tea blev hjemme.»

De setningene jeg har skrevet her hører til ei novelle som heter «Lykken».

Jeg velger å ikke tagge noen videre i denne omgang, og mange har jo allerede svart på oppgaven. Men det er selvfølgelig fritt fram hvis noen har lyst … Jeg synes dette var en av de bedre memene, men så har jeg jo også en stor interesse for bøker …

Her er noen flere bilder fra vinter-wonderland:

Bilene fikk stå denne dagen.

Fotballbanen ved skolen.

Bjørkestamme

Her er noen karer jeg traff på i skogen da jeg skulle gå til jobb i går.

Hei du! Hvor skal du hen?

Bjørka! Selveste nasjonaltreet! Er det offisielt, eller er det bare jeg som synes det?

Jeg har lenge tenkt jeg skulle skrive noe her om at våren var kommet hit til vår by også. I april var jeg en liten dagstur innom Oslo og opplevde våren, ja nesten sommer føltes det som (9 grader kvalifiserer i alle fall til en nord-norsk sommer). Stålende sol og bare gater var en stor kontrast til vinter-Tromsø, der det på morgenen ble flyforsinkelser pga. brøyting på rullebanen og avising av fly. Men så kom jo våren hit også rett etterpå, og vinteren har gradvis smeltet bort foran huset vårt de siste ukene. Ja, jeg må understreke at våren faktisk har vært her!

Men som vanlig ble jeg for sein, for nå er det vinter her igjen, snøen laver ned og våren settes på vent. Uvanlig? Tja, helt uvanlig er det vel ikke, og så veldig overrasket ble jeg ikke. Men hver gang snøen smelter og sola begynner å varme tror vi selvsagt at våren er kommet … Vi blir lurt hver gang! Nå må vi vel kanskje bytte tilbake til vinterdekk før 17. mai, hvis vi ikke kan klare oss uten bil noen dager.

Her er et bilde med vårstemning i gata den 1. mai:

Det ser litt kaldere ut enn det egentlig var, fordi ungene måtte ha regnklær på for ikke å bli søkk våte i søledammene. De voksne gikk med lette klær, for det var ca. 10 grader. Snøen smeltet fort denne dagen!

Her er et bilde tatt mens Hedda sov i vogna på fomiddagen i går, med langt kaldere temperaturer:

Jeg er veldig glad i vinteren, men nå var selv jeg innstilt på at våren var kommet. Ikke fordi reklamen og kjedebutikkene har sagt det er vår for lenge siden, men fordi det er lett å bli overbevist når all snøen holder på å smelte, det dukker fram en haug med hundebæsj i gatene og det blir nødvendig å legge bort vinterkåpa.

Det er vel bare å håpe på at snøværet gir seg fort, slik at det ikke blir fullt vinterhyre på 17. mai …

Gratulerer med dagen, gutten min! Du ville egentlig hoppe over 4-tallet, og være 3 år ett år til. Men nå tror jeg du er fornøyd med å bli 4 år. Du var i alle fall veldig fornøyd med gavene i går (som du fikk en dag på forskudd), så fornøyd at du egentlig ikke hadde tid til å spise kake. Mesteparten av bursdagsselskapet, fra du fikk sjørøverskuta Den sorte dame, og figurer fra Kaptein Sabeltanns verden - og utover hele kvelden, lekte du med sjørøverskuta. I morges kunne du stolt fortelle i barnehagen at du og Martin ikke lenger trenger å krangle om hvem som skal ha Playmo sjørøverskuta, nå kan dere leke med hver sin skute! Og jeg tror jeg vet hva du vil gjøre når du kommer hjem fra barnehagen i dag … Stor klem fra Mamma!

“Anna Karenina” begynner bra, den er blant de romaner som har en begynnelse en husker i ettertid, i dette tilfellet er det snakk om bare ei enkelt setning: “Alle lykkelige familier likner på hverandre, hver ulykkelige familie er ulykkelig på sin egen måte.” Men er nå dette egentlig sant? Stemmer det at alle lykkelige familier likner på hverandre, og at ulykkelige familier er så spesielle?

Om det stemmer eller ikke er vel egentlig uvesentlig, for poenget er selvsagt at det er kjedelig å lese om en familie der alle er lykkelige, mens ulykke gir spenning i en roman. En finner sjelden en roman om et gjennomført lykkelig kjærlighetsforhold, og eventyrene slutter når helten og heltinna, herr og fru kongelig, har fått hverandre. Men så kommer en da til spørsmålet om det 100% lykkelige forhold, ekteskap eller den saks skyld lykkelige liv egentlig finnes. Finnes det en familie der alle er lykkelige?

Men ei slik setning, der noe settes på spissen med ei motsetning, fungerer i alle fall godt i “Anna Karenina”. Setninga framstår som en opplest sannhet. Om det stemmer eller ikke, er egentlig ikke så viktig. Setninga introduserer oss på en kort og konsis måte for hva roman skal handle om: ulykkelige familier og ulykkelige kjærlighetsforhold. Og alle som leser boka, som har opplevd et ulykkelige familieliv (kanskje de fleste?), kan med denne oppleste sannheten i første setning føle seg spesielle - og ikke en slik kjedelig lykkelig person (som likner på alle andre).

Stadig produseres det ny viten. Vi er mennesker. Vi forsker. Forskning fra i går forkastes. Forskninga fra i dag kan forkastes i neste uke, eller om et år. Men vi forsker. Dette er et forsonende trekk ved mennesket. Vi søker ny kunnskap, vi søker forbedring. Kanskje det tross alt er håp for oss? Men jeg er ikke blant de vitenskapsoptimistene som tror at vi kan forske oss ut av alle problemer. Jeg har ikke tro på at vi (dvs. et eller annet geni) skal finne opp noe som vil løse klimatrusselen en gang for alle. Dette problemet er litt for kompleks til at det kan løses med en tryllestav og litt tryllestøv fra Forskningen (og så skal vi alle kunne fortsette som før). Men jeg vil likevel være blant de første til å juble hvis det dukker opp ei superløsning.

Denne uka kan en lese i avisene om at stadig flere foreldre oppsøker hjelp pga. barn som nekter å spise. Jeg leste en notis om dette i lokalavisa, men de fleste aviser har nok bragt NTB-meldinga videre, blant annet kan en finne den hos vg. Her kommer det fram at spisevegringa hos noen skyldes at de er for tidlig født eller har allergier, men at svært mange barn som nekter å spise ikke har noen spesielle medisinske årsaker til det. Det er dessuten registrert at dette er et økende problem (eller eventuelt så har foreldre blitt flinkere til å oppsøke hjelp). Artikkelen sier typisk nok at dette er det forsket lite på, og at det er komplekse årsaker til spisevegring hos småbarn. Men det som slo meg da jeg leste om dette, siden jeg har litt erfaring med å få babyer til å lære å spise, er blant annet dette: Er det så rart at babyer ikke vil spise når maten vi serverer ikke smaker godt? Jeg tenker nå på hvor utbredt det er å gi småbarn pulvergrøt og hermetikk, altså mat på glass, først og fremst fra produsenten Nestlé, det første leveåret.

Les resten av dette innlegget »

Nå har jeg vært ute en tur og snødd ned. Jeg har trillet vogna. For i dag har barnehagen planleggingsdag.