Image 01

Fortsettelse fra i går

november 19th, 2016 by Astrid

At det kom en reaksjon fra Norsk fosterhjemsforening om årets julekalender, er på mange måter symptomatisk på hvordan barnevernet i dag fungerer. Barnevernet i Norge i dag tolererer ikke kritikk, og avviser all kritikk, med å vise til taushetsplikt. De nekter å ta inn over seg at alt kanskje ikke fungerer helt som det skal. Noe av frustrasjonen til folk kommer dermed til uttrykk blant annet ved annonsene om å bli fosterhjem, som man kan se nærmest daglig på facebook og i mange aviser. En kan jo lure på hvorfor det er nødvendig å annonsere så ofte. Men det skyldes nok at alt for mange barn i dag tas fra foreldrene sine, på et urettmessig grunlag. I tillegg er det nok mange som etter hvert kvier seg for å bli fosterhjem, når en får vite om hvor mange som blir tatt fra foreldrene urettmessig. Jeg tenkte da jeg var yngre at jeg godt kunne ha tenkt meg å bli fostermor, hvis jeg en gang hadde ressurser, plass og tid til det. Siden jeg selv allerede hadde 3 barn, og den minste var baby, var det ikke aktuelt den gangen. Men etter at jeg har sett hvor mange barn som blir tatt fra foreldrene, som ikke burde ha blitt det, så må jeg si at jeg ville tenke meg om to ganger før jeg meldte meg som potensielt fosterhjem.

Omlag 30% av barna som tas fra foreldrene gjør det pga. psykisk helse. Det er et høyt tall, med tanke på hvor mange omsorgsovertakelser som finner sted i dette landet. Og det vitner om at barnevernet har et svært unyansert forhold til psykisk helse. I læreboka til barnevernstudiet (i alle fall slik det sto i en tidligere utgave), ble det kun skrevet om at psykisk helse kunne føre til at mødre ble dårligere omsorgspersoner. Noen særlig nyansering kunne jeg ikke se at det var der, blant annet om at de fleste nordmenn på et eller annet tidspunkt sliter med psykisk helse. Og at de fleste kan bli bedre med behandling, og at man ikke nødvendigvis vil slite med det samme resten av livet. Og at man kan være svært gode omsorgspersoner selv om man sliter med psykisk helse, fordi man kan velge å sette barna først, og som alle andre har man også gode og dårlige dager. 

I tillegg til at foreldre tas fra foreldre pga. psykisk helse, kan barnevernet også ta med dårlig økonomi som et argument for å ta fra foreldrene barna. Dette synes jeg også er veldig skummelt, at man faktisk kan miste barna pga. dårlig økonomi, spesielt når man vet at det er stadig flere som sliter. Det er kanskje ikke så rart da, at en del foreldre reagerer på at fosterforeldre får økonomisk støtte, når de selv har mister barna pga. at de selv har dårlig økonomi.

Selvfølgelig er det noen barn som har det så dårlig hjemme, at de heller bør få vokse opp i et fosterhjem, der de f.eks. ikke blir utsatt for vold, og får oppfølging i form av nok mat, klær og god omsorg. Problemet er når det blir en form for rulett, et lykkehjul i omvendt betydning, at dersom man er så uheldig å komme i kontakt med barnevernet, så kan man faktisk bli fratatt barnet, selv om man er en helt vanlig forelder, og faktisk gir god omsorg. At det f.eks. er tilstrekkelig å slite med depresjon for å miste barnet, eller at du kommer skeivt ut med saksbehandler. I prinsippet er det selvsagt ikke nok for å miste barnet, men dersom du er i systemet lenge nok, kan barnevernet ha samlet seg opp nok «bekymringer» til at de går til det skrittet. Og det kan f.eks. være nok at du har vært så ærlig at du har diskutert dine egne bekymringer med barnevernet, de fleste kan jo være f.eks. bekymret for at det går bra i barnehagen og på skolen i perioden. Plutselig blir dine egne bekymringer fra 2 år tilbake, barnevernets bekymringer for ditt barn, fordi det engang har vært notert i et notat.

Jeg skulle ønske vi snart kunne ha ei uavhengig gjennomgang av hvordan barnevernet og barnevernsutdanninga fungerer i dette landet, for det er mye som ikke fungerer som det skal. Problemet er at barnevernet har fått så mye makt, siden det ikke eksisterer noen reelle klagemuligheter i dette landet. Barnevernet har etter hvert blitt en stat i staten, og denne lille staten fungerer dessverre ikke som et demokrati. Dersom man kommer i kontakt med barnevernet innser man at Norge er faktisk ikke noe demokrati, og rettssikkerheten fungerer ikke som den skal, ikke for de som er så uheldige å komme i kontakt med barnevernet. Du har faktisk veldig få muligheter for å klage. Dessverre er det også veldig få som protesterer offentlig, for de fleste tør jo ikke det. De som virkelig protesterer er gjerne de som har mistet barna, og da er det jo lett å stemple de som sinte foreldre, som sannsynligvis var dårlige foreldre, og som bare er ute etter å ta barnevernet. Men i svært mange tilfeller er det likevel gode grunner til at de protesterer, og det burde nok myndighetene etter hvert se på.

At det også etter hvert har kommet mange klager fra utlandet, er også noe regjering og storting på bør ta på alvor. Det er litt for lettvint å tenke at vi her i norge har høyere standarder for hva gode foreldre er, og at de i utlandet tolerer vold mot barn og fysisk avstraffelse, og at det er her problemet ligger. Det er nok en typisk norsk selvgodhet å tro at vi her er bedre enn resten av verden. Men dersom man er så uheldig å komme i kontakt med barnevernet skjønner man plutselig at det er kanskje ikke alt Norge er så god på. De som ikke kjenner til hvordan etaten jobber, kan nok lett komme til å lukke øynene, og tenke at de vet vel hva de driver med. For vi må jo ha et barnevern i Norge. Og det må vi jo. Men det hadde vært fint å hatt en barnevern som faktisk fungerer etter intensjonene, og som ikke umiddelbart stempler de foreldrene som kommer i kontakt med de som «klienter», som de ikke trenger å høre på. For barnevernet vet jo best hva som er best for barna. Mantraene er blant annet «barnas beste», som det kun er barnevernet som vet hva er. Og i tillegg en del andre fine ord, som gjerne kan brukes for å slippe å faktisk underbygge de konklusjoner de kommer til. 

Barnevernet trenger definitivt nye retningslinjer for hvordan de skal jobbe, etter hvert som det er stadig flere «vanlige» foreldre som kommer i kontakt med de, så bør de få bedre strategier for hvordan foreldrene kan møtes på en god måte. Både skoler, barnehager og andre blir jo oppfordret til å kontakte barnevernet hvis det skulle være noe. Terskelen skal være lav for å ta kontakt, sies det. Men det en kanskje ikke har tenkt over er at barnevernet egentlig ikke har kompetanse til å jobbe med mobbing i skolen, eller gjøre noe for å bedre trivselen til et barn i barnehagen. Det er det skolene og barnehagene selv som har. Det en risikerer da er at ingen tar ansvar for å gjøre noe, og at det er foreldrene som får skylda for at ungene ikke trives. For det som barnevernet er vant til å arbeide med, å finne fram til feil ved foreldre, og å vurdere om foreldre er tilstrekkelig gode omsorgspersoner, og ev. sette inn tiltak. De lærer så vidt jeg vet i studiet ikke om hvordan de kan gå inn i skole og barnehage, og jobbe med at barna skal få det bedre der. Så oppfordningene om å ta kontakt som har gått ut til skoler og barnehager, har nok ikke vært helt gjennomtenkte. Og det har selvfølgelig også ført til svært store saksmengder.

Å vurdere hvilke barn som sliter pga. dårlige foreldre, og hvem som sliter pga. at de mistrives eller opplever mobbing på skolen er sannsynligvis ikke så enkelt bestandig. Det burde nok være det, men når man er vant til å skylde det meste som er galt på foreldre, så blir det nok ikke så enkelt å begynne å vurdere om skolen eller barnehagen har gjort noe galt, eller om de ikke har gjort tilstrekkelig. Da er det nok lettere å følge vanlig saksgang, og gå gjennom krysslistene for om foreldrene er gode nok. Dersom man blir sint på et møte lyser varsellampene hos barnevernet, og da får du kryss i boka. En skulle tro at det var forståelse for at man blir sint i møte med barnevernet, spesielt når man blir beskyldt med ting som ikke er sant. Men en slik forståelse eksisterer nok i mange tilfeller ikke. Dersom du er heldig med saksbehandler, ja. Hvis ikke, må du passe på at du ikke oppfører deg som et menneske i møte med de. For det er mye som tyder på at på studiet lærer de dessverre lite om psykologi, toleranse og kommunikasjon. Og plasseres du først i båsen «forelder som sliter med psykisk helse», så er det dessverre stor sjanse for at du ikke blir lyttet til.

Dette er selvfølgelig ikke den eneste sannheten, for sannheten er jo at folk er forskjellige, også folk som jobber i barnevernet. Men det er nok dessverre et faktum at det er alt for lite kjennskap til psykisk helse innen barnevernet. Det er også et faktum at det er svært dårlige klagemuligheter dersom du mener du har blitt urettferdig behandlet i barnevernet. Dette går på rettsikkerheten løs. Jeg håper myndighetene snart vil se nærmere på hvordan barnevernet i dag fungerer, og vurdere bedre klagemuligheter. Slik det er i dag sender ofte bare klageinstansen saken tilbake til barnevernet, uten å gjøre egne undersøkelser. Dermed vil en klage lett kunne avvises, dersom barnevernet avviser klagen. Barnevernet kan bare med hjelp av en advokat skrive et brev til klageinstans, der de viser til egne sakspapirer, og egne møtereferater, som saksbehandler selvsagt har skrevet selv. Det er et svært godt eksempel på at bukken skal passe havresekken. Det minste man kunne forvente er vel at barnevernet lot en annet saksbehandler behandle klagesaken, når den skal sendes over til Fylkesnemnda. Men selv det er visst ikke så nøye. Selv om en normal saksbehandlingspraksis skulle tilsi at samme person ikke burde behandle en klagesak, som de selv har gjort vedtak om. Og også i rettsystemet har man vel i realiteten små sjanser for å nå fram, siden barnevernet har så stor makt.

 

 

 

 

Julekalender

november 18th, 2016 by Astrid

Her tror jeg Norsk fosterhjemsforening overdriver. Det neste blir vel at både eventyr og Harry Potter skal sensureres.

Se artikkel.

Selv reagerer jeg på daglige annonser for å melde seg som fosterforeldre. Kan vi snart få ei offentlig gransking av hvor mange av omsorgsovertakelsene i dette landet som egentlig er nødvendige?

Jeg håper Neda får komme tilbake til Norge.

oktober 28th, 2016 by Astrid

Det er nedslående å lese om hvordan Neda har det etter at hun ble utvist fra Norge, sammen med familen sin. Jeg håper det er en mulighet for at hun får komme tilbake til Norge. 

Hun har bodd i Norge fra hun var 2 til 12 år, i hele 10 år. Hun føler seg norsk, og er selvsagt norsk etter å ha vokst opp i Norge. Da blir det vanskelig å tilpasse seg en annen kultur, og andre normer, som hun møter på i Jordan, som er foreldrenes hjemland.

At foreldrene løy om hvor de kom ifra bør ikke gå ut over barna.

Lenke til avisartikkel: abcnyheter.no

 

Katten min

november 22nd, 2014 by Astrid

image

Om det tragiske

november 20th, 2014 by Astrid

Nei, nå må jeg snart lese Om det tragiske av Peter Wessel Zappfe, tror jeg.

november 19th, 2014 by Astrid

image

Mørketiden står for døren

november 17th, 2014 by Astrid

image

november 17th, 2014 by Astrid

I do believe that
Too much silence can kill you

november 16th, 2014 by Astrid

Sorgen i hjertet…

Realizing things didn`t work out

november 16th, 2014 by Astrid

Realizing things didn`t work out…

Noen ganger må man bare gå videre i livet.