Category: Personlig

Videre

Jeg har vel ikke helt bestemt meg for om blogging er noe jeg skal fortsette med. Og vært litt usikker på om jeg har ønsket å være privat eller ikke. (Noen ganger følt at jeg har blitt for privat – det kan være en balansegang noen ganger). Men så lenge jeg skriver deler jeg noe av mitt liv med andre, slik er det nok bare. (Og ikke bare for meg er det slik.) Det betyr jo ikke at jeg velger å dele alt jeg gjør med verden, med bloggen, facebook, twitter eller andre nettsteder. Noen ganger synes jeg det er helt greit at det er hemmelig hva jeg har til middag den dagen, eller hva jeg har funnet på en ettermiddag. Jeg synes det er ganske fint å være hemmelig.

Jeg har vel også vært fristet av å være fullstendig hemmelig, og rett og slett gå av nettet en periode. Jeg har jo delvis forsvunnet fra nettet noen ganger. Men jeg har vel aldri gått fullstending offline over lenger tid siden jeg begynte å blogge i 2000/2001 – så det har nok også noe med hva man har vent seg til å gjøre, og være. Men det har fristet noen ganger, ja det har det. Men kanskje ikke akkurat nå. Planen akkurat nå er å blogge oftere, ikke sjeldnere. Det er en slags utfordring til meg selv, til å skrive mer, både her i bloggen og andre steder (altså til meg selv på dataen min). Risikoen er at noen tekster kan bli litt kjedeligere enn andre kanskje? Men poenget er også at jeg ikke skal sette skyhøye krav, sånn at det er umulig å bli fornøyd. (Men lover at det snart kommer noen innlegg med mer innhold enn denne, altså noe annet enn metainnhold).

Melancolia I, 1514

Jeg har nettopp lest på nytt igjen en gammel artikkel jeg har skrevet. Den heter «Melancolia I, 1514», og er skrevet på grunnlag av en mellomfagsoppgave jeg skrev i nordisk litteratur i 1999. Mellomfag er nå 2000-nivå på universitetet, for studiene er jo blitt omorganisert siden den gang. Denne artikkelen ble trykket i studentenes eget tidsskrift Kjellerdypet i 2001 (volum 5), dvs. studentene på Humanistisk fakultet sitt tidsskrift (nå har jo også fakultetet skiftet navn siden den gang).

Men temaet vi hadde på nordisk mellomfag var i alle fall dikt og bilder, eller ekfraser i lyrikken. En kunstverksekfrase eller bare ekfrase er et ord/begrep som brukes om dikt som er skrevet til et bilde eller kunstverk. Som tema for min oppgave valgte jeg å skrive om et dikt av Astrid Hjertenæs Andersen: Melancolia I, 1514, fra diktsamlinga «Rosenbusken». Dette diktet er skrevet til et kobberstikk av den tyske kunsteren Albrecht Dürer. Jeg husker nå at jeg syntes det var spennende å skrive om dette, fordi jeg også kom inn på mange andre tema, og også måtte sette meg inn i kunsthistorie. Men før jeg fant fram det gamle tidsskriftet hadde jeg vel nesten glemt at artikkelen eksisterte, så det var litt rart, og morsomt å lese den på nytt igjen. Jeg syns jo at det ble en ganske bra artikkel, og det er tydelig at jeg har gjort et grundig arbeid med å undersøke forskjellige kilder. Jeg har arbeidet med artikkelen som en ekte filolog (i den gamle betydninga av ordet), jeg har gått til kildene og undersøkt hva andre har sagt om temaet, og vurdert det hele i et historisk perspektiv (men selvfølgelig vil du finne min tolkning av diktet også her). Ofte er det jo slett ikke nødvendig å gå så nøye til verks når en skal tolke dikt, men en vil gjerne basere seg mer på egen leseropplevelse. Dette har selvfølgelig også mye å gjøre med at litteraturforskninga har vært mer vendt mot leseren og leseropplevelsen, enn forfatteren, i svært mange år.

Men jeg fikk i alle fall lyst til å legge ut artikkelen her, regner vel ikke med at det er så mange som har gamle studenttidsskrifter liggende å slenge. Du kan lese artikkelen her:

 Artikkel Melancolia

Rydder vekk jula

Nå har jeg nesten ryddet vekk jula, har fått all pynten av juletreet. Litt verre er det å få juletreet ut av juletrefoten (som jeg var så heldig å få kjøpt til bare 50 kr på Europris på dagen før lillejulaften). Var også så heldig å få kjøpt et veldig fint før de pakket sammen på lillelillejulaften nede på prix. Men det gikk overraskende bra både å sage til treet, få den i foten og sette på lys. Dette gjorde jeg for første gang alene i fjor (akkurat disse tingene var det eksen min som sto for før). Men det skal bli godt å få jula ut nå. Kanskje skal jeg droppe juletre til neste år? Men spørs om jeg greier, akkurat juletre er en av de tradisjonene jeg liker best ved jula.

Likevel

Jeg har likevel funnet ut at jeg har noen nyttårsforsetter. De er som følger:

1. Jeg vil besøke bestefaren min oftere i året som kommer. Han er 93 år og har Alzheimer, men likevel, selv om han ikke helt husker hvem jeg er, så setter han pris på besøk. Jeg kan ikke bruke at jeg ikke har bil som unnskyldning lenger, jeg må klare å få det til oftere likevel.

2. Jeg skal prøve på å gå til jobb hver dag (eller nesten), istedenfor å ta buss. Burde være ganske overkommelig, siden jobb ikke er mer enn ca. 35 min unna. Men når man ikke har bil er det nok vanskelig å unngå helt å ta buss. Ofte tar jeg og minstedattera mi buss fra barnehagen eller butikken – det er bare tre stopp, men til gjengjeld oppoverbakke.

3. Jeg skal bli flinkere til å søke på jobber i året som kommer.

Det var vel det, tror ikke jeg skal lage så mange flere løfter til meg selv foreløpig.

Om å gjøre opp status/skrive noe

Jeg prøver egentlig å skrive noe her. Men tar visst bort gamle innlegg i steden. Det er jo ikke så enkelt å skrive, spesielt når man har kommet litt ut av det. Og jeg er litt usikker på hva denne bloggen egentlig skal være. Snart nytt år, selvfølgelig tida for å gjøre opp status (noen ganger irriterende nok). Jeg vet ikke helt om jeg er klar for det nye året…

Men snart er det heldigvis som normalt. Jeg har jo håp for det nye året, det har jeg. Om jeg kommer til å blogge noe mer eller ikke, er vel temmelig uvisst. Jeg kunne nok godt ha tenkt meg å startet en ny blogg, tror jeg. Den kan også godt få være parallell til denne. Og det hadde vel ikke vært meg i mot om den hadde en fiktiv jeg-person! (Det har det også vært tilløp til i denne bloggen også, noe enkelte av leserne kanskje har lagt merke til).

En av tingene jeg håper på for neste år sin del, er nok å få litt mer jobb enn 50% jobb, som jeg har nå. Ja, det er nok hovedønsket mitt for det neste året. Jeg er jo også fortsatt singel, men det er ikke noe jeg gidder å fokusere så veldig på. Om det tar 1 eller 5 år å finne noen ny kjæreste, så får det egentlig bare ta den tida det tar. Jeg orker ikke å stresse så veldig med det nå, i alle fall. Fokus for meg til neste år blir nok å finne meg en ny jobb, eller en jobb i tillegg til den jeg har. Så må nok blogging, og skriving, finne seg i å bli prioritert bak det. Men håper selvfølgelig på tid til å skrive også, alternativt at jeg får tid til å gjøre mer med tegning/maling. (Jeg har aldri helt sluttet å tegne, tegner/skribler stadig et eller annet.) Men i min verden er det fortsatt sånn at ungene mine har førsteprioritet, og sånn blir det vel så lenge de trenger meg. Likevel er det klart at jeg merker også at minsta mi har blitt over 5 år, og faktisk skal begynne på skolen til høsten!

Så fra høsten av har jeg ikke lenger barnehagebarn i huset. Det blir nok litt rart, etter over 12 år… Men jeg begynner jo også å bli innstilt på det. Og jeg tror nok at Hedda er veldig klar for å begynne på skole og lære litt mer. Hun har jo vært opptatt av bokstaver ei god stund allerede, og kan allerede svaret på hva 2 +2 er, som hun påpekte i går. Egentlig tror jeg hun godt kunne ha begynt på skolen allerede nå, men hun er jo født seint på året, så å begynne et år før, var aldri et alternativ. Heldigvis har hun det bra i barnehagen, og har noen hun kan leke med der. Hun er også veldig glad i å lage ting og tegne, og det får de jo holde en del på med i barnehagen. Men noen ganger er det også veldig godt å ha en fridag hjemme sammen med mamma.

Men jeg har ikke tenkt å ha noen nyttårforsetter. Det eneste måtte vel være, å kanskje ha litt større tro på at det vil gå bra. Og på sett og vis håper man jo at det nye året skal være en ny start. Det er jo lov å håpe.

Glem aldri henne

Glem aldri henne
du ikke møtte, –
som kanskje møter
dig efter døden.

Glem aldri henne
som kanskje ventet
på å få møte
dig hele livet.

Continue reading »

Noen dager

Nå har det gått noen dager siden jeg har skrevet noe her. Det er ikke så lett å få skrevet noe med syke barn de siste ukene og dagene. Men Thomas fikk peniccilin på søndag, så nå går det heldigvis bedre. I dag er minstejenta hjemme. Får håpe på at det blir en periode der alle er friske, så jeg kommer meg mer på jobb framover, og også får mer tid til å søke på jobb. Egentlig har jeg vært heldig med at ungene mine for det meste har vært lite syke. Men det er nok litt typisk når høsten og skoleåret kommer, og så har jeg også unger både i barnehage og på to ulike skoler. I tillegg går Hedda og Thomas på kulturskole. Hedda har begynt på dans i høst, noe hun drømte om å gjøre i hele fjor. Etter første gangen spurte hun daglig om hun skulle på dans «i dag», og hun kunne tydeligvis gjerne ha gått på dans mer enn en gang i uka. Det tyder i alle fall på at det var det rette for henne. Det er jo ikke sikkert at hun kommer til å fortsette med det, men jeg tror det har utrolig mye å si for unger at de får sånne tilbud.

Thomas har også gått på kulturskole i 2 år, og han har likt det veldig godt. Han har gått på noe som heter Kulturlek, og deretter på Kulturverksted, som er for litt eldre unger. På begge aktivitene er året delt inn i 4 perioder, der ungene skal innom dans, drama, tegning og maling og musikk. Etter å ha hatt tegning og maling det første året ble Thomas mye mer interessert i å tegne, og han lærte helt tydelig mye av den korte perioden. Nå har Thomas egentlig begynt på Kulturverksted på nytt igjen, uten at det sikkert gjør så mye. Men vi har tenkt å søke han over på instrument, kanskje fiolin. Jeg er veldig glad for at Tromsø kommune har satset endel på å ha en skikkelig kulturskoletilbud, slik at det ikke er alt for dyrt, og at det faktisk er mulig å komme inn på det.

I dag er Hedda litt syk, da hun våknet var hun litt slapp og varm. Da foreslo hun selv at hun ville bli hjemme, slik at hun kunne gå på kulturskolen. For i barnehagen varer det så lenge, og kulturskolen varer jo ikke så lenge. (Og hun har jo ikke lyst til å gå glipp av kulturskolen.) Så hun er ganske fornuftig, og har allerede lært seg argumentasjon. Og hun har dessuten lært seg å prioritere det som er viktig i livet. Man tror kanskje ikke unger kan så mye når de er 4, snart 5, men egentlig kan de allerede utrolig mye.

Skrive eller snakke

Hva ville du savnet mest? Å ikke kunne skrive eller ikke kunne snakke? Jeg ville nok si skrive. Men i denne day and age går det det vel mye ut på det samme…

Octavia Butler har en novele om denne problematikken i «blood child». Der er det en mystisk sykdom som tar bort språket til folk. Noen mister evnen til å snakke, andre til å lese og skrive. En kvinne og en mann møtes, begge har mistet det de savner mest, hun evnen til å lese og skrive, han evnen til å snakke. Begge misunner den andre det de har fått beholde. Jeg liker veldig godt denne novella, jeg synes den sier mye om menneskene.

Meg og min datter

Et bilde av meg og min datter, tatt mens vi venter på bussen:

Om forrige innlegg

Litt usikker på om forrige innlegg ble for omfattende. Kan jeg egentlig skrive alt det der? Men jeg tror at hvis jeg skal komme i gang med å skrive nå, så kan jeg ikke være for streng. Jeg må bare prøve å trykke på publiser, og ikke tenke meg om 10 ganger. Kanskje kan jeg gå tilbake og redigere og skrive om litt etter hvert (jeg regner med det). Jeg merker at jeg velger å skrive om mindre i teksten, enn det jeg ofte har gjort før i blogger. Ofte er det jo sånn, at det ikke nødvendigvis blir bedre av å skrive om så mange ganger, i alle fall ikke alt for mange ganger. Noen ganger gjør det det, men ikke alltid.

Jeg har veldig lyst til å begynne å skrive igjen. Og selvfølgelig kan jeg skrive bare til skrivebordsskuffen. Men har litt lyst til å skrive her også, da. Er egentlig så lei av å måtte kjempe hele tiden, for å måtte bevise noe hele tiden. Er det ikke mulig at jeg kan få lov å bare være meg, tro? Men så tenker jeg også at tross alt, at de som ikke er så interessert i å lese dette, kan jo bare la være å lese, ikke sant. Jeg håper i alle fall jeg skal kunne skrive om det jeg vil, i denne bloggen. Og at jeg skal komme i gang å skrive litt oftere. Men da får nesten bare leserne tilgi at det kanskje vil gå litt trått i starten, og at standarden kanskje ikke blir helt 100%. Men forhåpentligvis vil jeg skrive litt oftere, og forhåpentligvis får jeg lov til det nå.