Skrive II

En annen grunn til at jeg ikke har skrevet så mye i denne bloggen de siste par årene, er nok at da jeg startet å blogge var det mye fordi eksen min blogget. Tror nok jeg hadde begynt uansett, men det har nok tatt litt tid å komme over at bloggen min på mange måter har vært forbundet med min eks. Sånn er det bare. Men jeg vet ikke om jeg av den grunn er nødt å starte en helt ny blogg. Men jeg trenger kanskje ikke beholde designet han laget da. Jeg har fortsatt å bruke det, siden jeg liksom ikke har funnet noe annet jeg likte like godt. Og så hadde jeg lagt veldig mye av meg selv i det, dvs. det var veldig mye jeg som bestemte hvordan ting skulle være, jeg var nok en svært vanskelig kunde, som aldri ble helt fornøyd.

En grunn til at jeg begynte å blogge, var altså at eksen min blogget. Og jeg hadde vel lest bloggen hans ei stund før jeg begynte, i tillegg til at jeg også hadde lest en del andre blogger. Men det var også litt tilfeldig at jeg begynte å blogge. Jeg tok nemlig et fag som het Dokumentsjonsvitenskap grunnfag i år 2000 (startet i vårsemesteret), som er en del av biblioteksutdanninga ved universitetet. Her hadde vi også et eget datafag, hvor vi blant annet skulle lære å lage en enkel hjemmeside med enkel html. Denne siden ble veldig fort til en blogg, i tillegg til at den hadde en side om meg, en matside og en side om sønnen min, Martin. Dessuten var den gul, i alle fall i starten. Jeg tror jeg skiftet farge etter hvert. Så litt tilfeldig var det at jeg startet å blogge, men jeg tror jeg hadde startet uansett. Mye fordi jeg i utgangspunktet liker å skrive. Jeg husker at jeg var forferdelig fascinert over at det gikk an å publisere ting selv, på internett, slik at andre kunne lese det. Men jeg tror jeg var litt kritisk til hva jeg la ut, men kanskje ikke nok likevel, siden dette med blogger var ganske nytt, og jeg regnet vel uansett ikke med at så veldig mange ville lese det. Men det meste kan jeg nok stå for, det er vel bare det at det ikke er helt meg lenger, og det kan vel tenkes at jeg ville utrykt meg annerledes og hatt andre meninger om noen ting i dag. Seinere har det vel nesten gått litt for langt i den andre retningen, at man kanskje blir litt for redd for hva man legger ut på nettet igjen.

Men siden samboeren min (nå min eks) blogget ganske mye før, og også skrev tildels ganske personlig, og blant annet nevnte meg i bloggpostene av og til, så ble det nok ekstra viktig for meg at jeg også hadde et sted der jeg fikk skrive selv, og at jeg ikke bare ble «fruen» til samboeren min. Jeg hadde jo skrevet oppgave om Simone de Beauvoir og de gamle greske filosofene til Ex.Phil. og var vel generelt mer opptatt av feministiske problemstillinger da jeg var tidlig i 20 åra enn jeg er nå. Så jeg hadde blant annet lest om subjekt og objekt, og disse tingene var jo også noe en snakket om i litteraturvitenskapen. Jeg hadde tatt nordisk grunnfag og lest norske ekteskapsromaner fra forrige århundre. Og selvfølgelig ville jeg ikke bare være et objekt, en biperson i min samboers blogg. Jeg vet ikke helt om jeg tenkte det eksplisitt, men det var nok i alle fall enda en ting som bidrog til at jeg begynte å skrive på nett. Men mens eksen min hadde vært aktiv i forskjellige diskusjonsgrupper på nett i åresvis, så hadde jeg nesten ikke vært på nett i det hele tatt. Jeg hadde en e-postadresse, det var det hele.

Men når jeg antyder at jeg kanskje ikke er så opptatt av disse tingene lenger, så er det ikke det at jeg ikke er feminist lenger nå, det er vel bare det at man faktisk kan bli litt sliten av å lese feministiske problemstillinger inn i ting hele tiden. Jeg sier ikke at det noe galt i å gjøre det. Det er viktig, ja, spesielt når ting blir urettferdig, og når kvinner på død og liv må være sånn eller sånn. Men man kan ikke gjøre det hele tida. Jeg har etter hvert innsett at bøker og filmer som ikke har kvinnelige hovedpersoner kan ha verdier, de også. Men det er jo når man legger merke til at regelen er slik at nesten ingen filmer har kvinnelige hovedpersoner, eller at alle bøker er skrevet av menn, det er da man føler at noe bør gjøres. I Norge i dag er det vel slik at det er omtrent like mange kvinner som menn som skriver bøker? Jeg har i alle fall det inntrykket. Mulig det fortsatt er flere menn, men jeg har ikke sett noen statistikk på det. Når det gjelder film har vel fortsatt jenter et stykke igjen. Jeg vet ikke helt hvorfor det er sånn, men det begynner jo etter hvert å bli en del jenter og damer som lager film også. Og må det bli 50/50? Kanskje ikke nødvendigvis. Det er mange ting man kan diskutere, men når jeg sier at jeg er mindre opptatt av sånne spørsmål nå, så har det nok også noe med at jeg i flere år engasjerte meg så sterkt i sånne spørsmål. Jeg bryr meg fortsatt om det, for all del. Og jeg kan også gjerne diskutere det. Jeg er evig takknemlig for kvinnesakskvinnene som kjempet for stemmerett, og for at kvinner skulle kunne få utdanning og ha en jobb og en inntekt. Utrolig mange ble i dårlige ekteskap før i tida, fordi man ikke hadde råd til å skille lag (det gjelder nok også tildels i dag, spesielt i mange andre land). Man finner så mye urettferdighet om man ser på historien, men heldigvis er Norge etter hvert blitt svært likestilt, på veldig mange områder. Tror ikke jeg skal gå mer inn på dette nå. Men jeg er i alle fall fullt klar over at det ikke er noen selvfølge å kunne få skrive i veldig mange land, eller om man ser på det historisk sett. Derfor synes jeg også egentlig jeg burde bruke pennen, når jeg har anledning til det. Men selvfølgelig må jeg ikke det, det er også et valg å la være. Noen ganger har man ikke så mye å si, og noen ganger er man kanskje for sliten til å si noe.