Så er jeg også blitt en av disse galningene som skal sykle ute i all slags vær… Vind, regn, sludd. Søndag i øsende regnvær må jeg ut og sykle. De siste to vårene, både i 2007 og ikke minst i 2008, tenkte jeg på å kjøpe meg ny sykkel, men jeg hadde alltid et påskudd for å la være: For dårlig råd, ikke i god nok form, det er så vanskelig å bestemme seg, det er så fint å gå osv. Men i år bestemte jeg meg, og jeg dro til byen for å kjøpe sykkel en vakker dag i mai, sammen med mine 3 håpefulle.

Den største hadde allerede fått ny sykkel av mormor, heldigvis (som var bekymret for ødelagte bremser på den gamle). Den minste (Hedda på 2) sprang rett bort til en rosa sykkel og sa: Jeg vil ha! Jeg vil sykle. Og: Jeg vil sykle ute! Ikke snakk om den skulle prøves inne i butikken. Men rett ut i den travle handlegata (Tromsøs eneste handlegate Storgata), og hun fikk lov av selgeren (som selvfølgelig skjønte at jeg kom til å kjøpe den, sykkelen med de hvite hjulene). Den mellomste gutten hadde bedre tid, og trengte litt mer hjelp til å finne fram til en sykkel å prøve. Men da han etter hvert fikk valget mellom den lysegrønne og den klare grønne med hodeskalle på setet og sjørøverbokstaver (som var 200 kr dyrene) bestemte han seg raskt for sistnevnte, ettersom de var utsolgte for den blå sykkelen han hadde blitt forespeilet. Men han var overhodet ikke skuffet over at de ikke hadde en blå, når den grønne var så fin, og fulgte interessert med på at den ble montert opp.

Etter at barna hadde sett på og prøvd sykler lenge, var det ikke så mye tid igjen for mamma til å kikke på sykler og bestemme seg. Heldigvis hadde vi en flink selger til å hjelpe oss på Intersport, som pekte på utvalget i katalogen og forklarte (slik og sånn, som seg hør og bør). På forhånd hadde jeg allerede vært og sett på sykler to ganger før, og bestemt meg for hybrid, damesykkel og prisklasse 4-5000. Vurderte først å gå for en litt dyrere sykkel til 5000, men siden fargen på den til 4000 var mye finere, valgte jeg å gå for den.

Denne gangen skulle ingen ubesluttsomhet spolere kjøpet av ny sykkel, så jeg bestemte meg på imponerende kort tid til meg å være (jeg vil anslå det til 15 minutter). Dermed hadde hele familien fått seg fungerende sykler, og jeg hadde fått svidd av noen tusenlapper jeg sikkert kunne brukt på masse annet nyttig (f.eks. sydenreise, oppussing, nye møbler og annet fint folk bruker penger på i våre dager). Men sykkel er ikke bortkastet når den faktisk blir brukt, vil jeg i dette tilfellet med stor tyngde fastslå. I de to påfølgende ukene syklet Thomas på 5 hver ettermiddag fram og tilbake i gata vår –  i de fine maidagene vi hadde i begynnelsen av denne måneden (som kanskje allerede er glemt etter de siste par ukenes ruskevær). I løpet av disse par ukene rakk han også å få seg ei ny venninne i gata, som etter hvert forventet å se han ute etter barnehagen hver dag.

Samme dag vi var på handletur fikk jeg famlende prøvesykle sykkelen min hjem, og jeg var allerede overbevist om at jeg hadde valgt den rette. Samme veien hadde jeg syklet mange ganger før, men det var lenge siden. Jeg var ikke i form, jeg hadde knapt syklet på 10 år. Og jeg var sannsynligvis mer fornøyd med ny sykkel enn alle 3 ungene mine til sammen (unger i dag lærer seg ikke å glede seg til ting og glede seg over ting slik vi gjorde før).

Og siden jobben er i sykkelavstand, og det tilfeldigvis var Tromsø-sommer utenfor døra, ble det også en hard start med sykling til jobb 4 av 5 dager første uka. Egentlig greit i sommerværet, spesielt når man ikke har anskaffet seg førerkort enda og allerede har brukt opp taxibudsjettet for i år. Samme uka begynte Sykle til jobben-aksjonen, og det var  passende å melde seg på syntes jeg, med en helt ny skinnende sykkel og motivasjonen og statisikken foreløpig på topp! Dermed fant jeg også ut noe nytt om meg selv: Jeg blir utrolig nok motivert til å trene mer når jeg skal telle og registrere antall minutter per dag. Det er jeg sikkert heller ikke den eneste som gjør, dette har nok idrettspsykologer forsket på i mange år, hvordan skal vi lure folk til å begynne å trene? Og etter snart en måned med sykling, sykler jeg nå frivillig ut i regnet på en søndag. Fordi jeg må. Jeg har kanskje blitt treningsnarkoman på utrolig kort tid, og jeg er litt skremt. Er det for sent å snu? Men det skal visst ikke være farlig, eller er det det? Jeg er fortsatt skeptisk.

Men det hører også med til historien at jeg har brukt å sykle mye før en gang i tida også. I en periode på 2-3 år, da jeg var ca. 20-23 syklet jeg stort sett overalt, og vinteren jeg fylte 21 syklet jeg også på vinterstid. Ikke alltid like trygt i bakkene i Tromsø, men gikk bra, bortsett fra en gang det kunne ha gått galt, men gikk bra likevel (jeg skrenset ut i veibanen på glattholka i en vanligvis tungt trafikkert bakke).

Kort tid etter fikk jeg barn, og barnevogn og sykkel ble en vanskelig kombinasjon lenge. Dermed glemte jeg sykkelen. Siden har jeg visst hatt tusen gode grunner for å ikke begynne å sykle igjen: Dårlige knær, en gammel sykkel som ikke fungerer helt, barnevogner som skal trilles, bekkenløsning og unger som skal hentes i barnehagen. Men noen ting blir heldigvis bedre, ungene blir større og mamma får kanskje tid til å gjøre noe av det hun har lyst til å gjøre. Sykle til jobben-aksjonen reklamerer med at du kanskje vil føle deg yngre når du sykler. For min del stemmer det, jeg føler meg nesten 22 igjen. Men bare når jeg sykler, og bare når jeg kjører i 120 i nedoverbakkene… I oppoverbakkene er jeg fortsatt ei gammel dame, og velger å gå halvparten av tida. Men det er ingen skam for ei gammel dame med dårlige knær, mener nå jeg…