Denne uka kan en lese i avisene om at stadig flere foreldre oppsøker hjelp pga. barn som nekter å spise. Jeg leste en notis om dette i lokalavisa, men de fleste aviser har nok bragt NTB-meldinga videre, blant annet kan en finne den hos vg. Her kommer det fram at spisevegringa hos noen skyldes at de er for tidlig født eller har allergier, men at svært mange barn som nekter å spise ikke har noen spesielle medisinske årsaker til det. Det er dessuten registrert at dette er et økende problem (eller eventuelt så har foreldre blitt flinkere til å oppsøke hjelp). Artikkelen sier typisk nok at dette er det forsket lite på, og at det er komplekse årsaker til spisevegring hos småbarn. Men det som slo meg da jeg leste om dette, siden jeg har litt erfaring med å få babyer til å lære å spise, er blant annet dette: Er det så rart at babyer ikke vil spise når maten vi serverer ikke smaker godt? Jeg tenker nå på hvor utbredt det er å gi småbarn pulvergrøt og hermetikk, altså mat på glass, først og fremst fra produsenten Nestlé, det første leveåret.

Mange av grøtene smaker rett og slett ikke godt, og en del av glassmaten lukter kattemat, og smaker muligens det også (uten at jeg helt har sammenligningsgrunnlaget på plass). Og når en endelig har funnet noe som smaker sånn passelig ok, som barnet vil ha, da gir en det hele tida, slik at barnet selvsagt blir lei etter ei stund. Det hadde nok ikke vært så dumt om foreldre alltid smakte på maten før de ga den til ungene, og vurderte om det er noe de selv ville ha spist. Da må en selvsagt ta høyde for at saltinnholdet omtrent er lik null i barnemat, og prøve å trekke fra den faktoren, når en vurderer maten. Men jeg må bare innrømme at jeg noen ganger ikke har klart å smake på middagsmaten på glass jeg har gitt til datteren min, å lukte på den var mer enn nok (det viste seg da også ofte at hun ikke var så ivrig på å spise opp maten).

En annet type mat som er vanlig å gi babyer, ikke minst når ungen skal lære å spise, er banan og kokt og most gulrot. Og når det gjelder både banan og gulrot er det stor forskjell på den økologiske varianten og den som ikke er det. Økologisk banan og gulrot smaker søtt og godt, mens både bananen og gulrota som ikke er økologisk har ofte en bitter bismak. Hva denne bismaken kommer av, om det er rester av sprøytemidler eller bruk av kunstgjødsel eller begge deler, det skal jeg ikke uttale meg om. Men jeg tror at svært mange babyer vil reagere på å få servert dette som den første maten, og økologisk gulrot og banan er heller ikke så veldig mye dyrere. Bananen blir dessuten mye bedre om den er godt moden, og ikke gulgrønn og hard, slik den er når man kjøper den i butikken.

Selv har jeg brukt en god del pulvergrøt og mat på glass, ikke minst til minstejenta, som kom til verden da jeg skulle fullføre studiene mine. Å lage barnemat ble ikke høyest prioritert da, spesielt i eksamensinnspurten de siste månedene. Men selv om det ble en del enkle løsninger, så prøvde jeg samtidig å variere med lage litt mer «ordentlig» mat til henne noen dager. Og jeg merket stor forskjell på matlysten når hun fikk glassmat og når hun fikk noe som var hjemmelaget. Å koke litt grønnsaker i en liten kjele, og mose med en stavmikser (gjerne med stavmikservarianten som har en liten «boks»), krever vanligvis ikke all verden.

Most gulrot (og da helst økologisk) og potet, blanda med litt morsmelk eller ev. morsmelkerstatning (hvis ungen får det) er en klassiker å starte med. Men hvis en har middagsmat som er egnet til småbarn, så går det selvsagt an å mose noe av dette til babyen (f.eks. kjøtt, potet og grønnsaker). Det skader heller ikke å variere maten med litt timian, hvitløk eller annet krydder. Det er bare salt en skal unngå, litt krydder tror jeg ikke unger tar skade av. Og da snakker jeg ikke om grillkrydder eller anna blandingskrydder! (En kan f.eks. koke grønnsaker med litt krydder, jeg mener ikke at en skal krydre maten med tørt krydder etterpå.) Litt salt tåler barna når de blir litt større, men man bør jo være forsiktig med saltinga i det lengste. Spesielt posemat inneholder mye salt, og dessuten tilsetningsstoffer som ikke er særlig bra.

Jeg har også valgt å kjøpe den økologiske produsenten Hipp sine glass og grøter (spesielt havregrøt) en del, fordi jeg selv synes disse smaker bedre. Mange av Nestlé sine grøter inneholder dessuten palmeolje i tillegg til anna olje, og det skal ikke være så sunt å spise mye av. Helt vanlig havregrøt (ikke for tykk) er egentlig bedre enn de fleste babygrøter, men jeg har inntrykk av at den er litt gått i glemmeboka hos mange. Etter 10 mnd. alder kan en koke den med melk og vann, før det må en naturlig nok unngå kumelk.

Mat på glass er selvsagt praktisk, og det finnes jo en del glass som er helt ok. Hipps grønnsakslasagne smaker ganske godt, og Nestlé har også noen glass som går an. Fordelen med mat på glass er at denne barnematen er uten salt og tilsetningstoffer, og at barna dermed ikke får i seg så mye de ikke skal ha i seg. Løsninga er ikke nødvendigvis å slutte helt å kjøpe slike glass, men kanskje å være litt mer kritisk til hva en gir ungene sine, og ikke minst når de skal lære seg å spise …

Nå har jeg selvsagt ingen illusjoner om at selve maten er hele årsaken til problemet med barn som ikke vil spise. Selv om jeg ikke er psykolog kan jeg godt forestille meg at det fort blir en ond sirkel om en først begynner å tvinge barnet til å spise (fordi barnet selvsagt trenger å spise). Jeg er også litt usikker på om det nødvendigvis er en fordel å vente med introduksjon av fast føde til barnet er 6 mnd, i alle fall for alle, som blir anbefalt i dag. Det skal gjøres for å forebygge allergi, men det kan vel i alle fall ikke være nødvendig om en ikke har allergi i familien (og hvor er forskningsresultatene som viser at det hjelper?).

Mine unger har i alle fall vært veldig ivrig på å få smake mat fra ca 4-5 mnd. alder, og når motivasjonen er der, så er det jo mye lettere å få det til. Det er jo også en fordel å ha god tid på seg i starten, at det ikke er noe stress med at de skal begynne å spise alt mulig med en gang. Fordelen med å starte litt tidlig med å begynne å spise, er at en kan bruke ei uke på å venne ungen til en ny smak om en ønsker (kanskje prøve å gi mat en gang per dag), og uten at det er noen hast. Men igjen tror jeg det er viktig at det man serverer faktisk smaker godt! Her er jo også unger litt forskjellig i utvikling, og en bør nok ikke starte tidlig med mat om ungen ikke er interessert.

Det er sannsynligvis også individuelle forskjeller på hvor kresen unger på hva de får servert, noen er sikkert lettere å få til å spise alt mulig enn andre. Min førstemann begynte ikke å spise ordentlig før han begynte å få brødskive i 10 mnd-alderen. Men det kan også ha sammenheng med at han var «prøveklut» på et vis, og at jeg ikke kunne så mye om barnemat. Til gjengjeld var jeg altfor flink til å lage gode grøter, eplemos og tilpasset babymiddag til nr. 2, slik at det tok lang tid før han ville ha brødskive (i ettertid har jeg innsett at jeg nok begynte for seint å lære han å like brødskive). Det er ikke helt enkelt å få dette til, og det er ikke helt enkelt å være foreldre. Egentlig burde alle blivende foreldre få gå på kurs (og nå tenker jeg ikke på svangerskapskurs), for å lære litt om alt en bør kunne noe om for å være foreldre.