Lørdag reiser vi sørpå for å delta i min mormors 90-årsdag. Det blir fullt hus med masse unger, for mormor har allerede fått 20 olderbarn, eller var det 21? Hun har dessuten 6 barn og 14 barnebarn, og andre slektninger kommer også. Så vidt jeg vet kommer alle de nærmeste, for det er jo ikke sikkert vi får muligheten til å feire noen flere store dager med mormor.

Og kjenner jeg meg selv rett blir det altfor mye bagasje for 3 dager, men alle eventualiteter må jo være dekket. Listeskrivinga er allerede i gang, for glemmes det noe, skal det ikke stå på planlegginga i alle fall.

Fuglen Lilleborg (dvergpapegøye) skal få besøk en gang mens vi er borte, på søndagen, og det får holde. Med skåla full av frø og eplebit i buret må det vel gå an. Han dør vel ikke av ensomhet eller mangel på bevegelse i løpet av 3 dager. Og det hender jo tross alt det flakser forbi en og annen sjur eller kråke.

Imens jeg tenker på hva jeg skal pakke, prøver jeg ikke å tenke for hardt på at fly i teorien kan dette ned, og det er jo også noe som skjer en gang i blant. Egentlig burde jeg fly hver uke, slik at jeg kunne kureres for flybekymringen. Men å være engstelig for å fly er vel ikke det verste. Hvis alle hadde vært det, hadde tross alt menneskene forurenset langt mindre enn vi gjør. At å fly er noe av det som virkelig har betydning for hvor mye en bidrar til klimaendringene på jorda, oppdager en hvis en tar den økologiske fotavtrykk-quizen (særlig hvis en flyr ofte).